250: HR-podden bak kulissene - om menneskene, gründerreisen og alt vi lærte på veien

Dagens episode handler om alt fra 250 podcast-episoder til 70.000 gründerideer, med en liten mimrestund fra gründerreisen, sammen med de som har fulgt Leonda siden oppstarten. Det har for øvrig aldri vært 70.000 gründerideer. Det bare Lene sin forståelse av gründerreisen så langt.

Og helt uten grunn er det ikke. Det har vært en konstant strøm av tanker, ideer, konsepter og mulige retninger, både på de årlige strategisamlingene og i hverdagen for øvrig. Og en av de ideene som faktisk fikk slippe gjennom nåløyet, kom opp på en spasertur etter strategisamling. Hva med å starte en egen podcast om HR? Nå har vi kommet til episode 250.

I denne jubileumsepisoden inviterer jeg deg med bak kulissene i HR-podden og Leonda. Med meg i studio har jeg Lene Høysæter Larsen og Anne Sigurdsøn, to gode venninner og viktige sparringspartnere som har fulgt gründereisen på nært hold og bidratt til oppbyggingen av selskapet.

Lene var med i vårt Advisory Boardet fra starten. Anne kom tett på da pandemien traff, og våre daglige «walk and talk»-samtaler ble den tids samtaler ved kaffemaskinen. Hun ga meg tilbakemeldinger på webinarer, tekster og det jeg forsøkte å skape.

Sammen ser vi tilbake på hvordan det hele startet, og snakker blant annet om:

• overgangen fra et stort HR-miljø til å drive alene
• hvordan HR-podden ble til og hva som er historien bak navnet Leonda
• gratiskurs, krevende prising og investeringer som aldri helt betalte seg
• alle menneskene som har bidratt til å bygge HR-podden og Leonda
• og alle tabbene...

Dette er en ærlig samtale om gründertilværelsen slik den faktisk har vært: full av tilfeldigheter, høye ambisjoner, omveier, kontinuerlig læring og gode folk som har hjulpet meg med å finne veien underveis.

Tusen takk til alle dere som har lyttet, delt episoder og tipset oss om temaer og gjester gjennom disse årene. Uten dere hadde det ikke blitt 250 episoder av HR-podden.

________

Vil du ha e-post fra oss med ukens fagtips og personlig invitasjon til webinarer og events? Klikk HER for å stå på epost-listen. Sjekk gjerne også ut Leonda sin eventkalender - med inspirerende webinarer, frokostmøter og kurs. 

Liker du det du hører? Trykk følg i din podcast app for beskjed om nye episoder.

Transcript

Copy Transcript Copied

HR-podden er gitt til deg av Leonda. Leonda tilbyr et raust og inkluderende kompetansefellesskap for deg som jobber med HR, kompetanse eller lederutvikling i en virksomhet. Les mer om oss på leonda.no.

Velkommen til HR-podden. Mitt navn er Anne Lise Heide, jeg jobber som lederutvikler, foredragsholder og coach, og jeg har et veldig stort hjerte for HR-faget. Jeg leder digitale og fysiske kompetansenettverk i Leonda, og i godt selskap med spennende gjester byr jeg på faglig påfyll og aktuelle HR-tips hver uke.

Velkommen til ukens episode av HR-podden, og til jubileum. Vi snakker om HR-poddens episode 250 her. Så i dag skal du få bli med behind the scenes, og høre hvordan HR-podden ble til, og litt om reisen i Leonda. Få et lite innblikk i gründerreisen og historien bak. Kanskje du har drømt om å starte som gründer selv? Eller kanskje du bare har lyst til å bli litt mer kjent med menneskene bak fasaden, eller noe sånt? Da er denne episoden for deg. Jeg skal heldigvis ikke spille inn episode 250 alene. Jeg har fått med meg to helt spesielle gjester. Og det hele startet med den aller største utfordringen ved det å være gründer: jeg kom fra en jobb som HR-leder i et stort konsern, var en del av det sentrale HR-teamet, og jobbet tett med HR-kolleger i seks land.

Vi var 35 mennesker som jobbet med læring og utvikling. Det var åtte nasjonale HR-direktører med ansvar for hvert sitt selskap, nær 30 personer på rekruttering, og minst 10 av oss drev med lederutvikling. Nå skulle jeg drive Leonda alene. Den overgangen var mye tøffere enn jeg kunne forestilt meg. Så jeg valgte ganske umiddelbart å opprette et eget advisory board, fordi jeg trengte sparringspartnere. Det startet med to veldig dyktige ledere som jeg kjente godt, og som jeg visste kunne balansere det å være en støttende rådgiver, men samtidig kunne utfordre beslutningene mine. To personer jeg virkelig stolte på, og som jeg hadde lyst til å sparre med. Så Trine og Lene, de var med helt fra den spede starten i Leonda. Vi skal snart snakke mer om det.

En tredje mann – eller tredje kvinne, heter det vel – seilte inn i styret ved en tilfeldighet. Da hadde pandemien truffet Norge. Det skjedde bare noen få dager etter at jeg startet virksomheten. Vi var alle utsultet på menneskelig kontakt, og en god veninne begynte å stille litt spørsmål om Leonda og tilby seg å hjelpe til hvis det var noe. Jeg og Anne, vi hadde daglig walk and talk på mobil. Det var som dagens samtale ved kaffemaskinen, i en tid der man nesten ikke traff folk. Jeg husker jeg ringte og sa: skal vi ta en kaffe nå? Ok, ja, la oss ta en kaffe. Mens Lene og Trine, som var de andre to i styret, satt i krevende lederjobber og hadde nok å gjøre under pandemien. Da var det mye å rydde opp i internt, tror jeg.

Eller mye å ta tak i. Så Anne var litt redningen i hverdagen. Anne ga meg feedback på hvert eneste webinar, og hver eneste tekst jeg skrev den første tiden som gründer. Og så kan jeg bare legge til at denne damen her, hun er skikkelig god til å finne skrivefeil. Poenget var: takket være disse tre damene slapp jeg å stå i det alene. Nå har Trine blitt seriegründer og fembarnsmor, så hun har trukket seg litt tilbake fra Leonda. Men Lene og Anne er fortsatt viktige sparringspartnere i hverdagen, sammen med advisory board nummer to, som består av representanter fra HR-feltet. Så jeg trenger altså to advisory board og en hel haug med gode sparringspartnere for å få til dette her.

Og en ansatt, to ansatte og et par til innleide – så ja, vi er en gjeng, faktisk. Uansett, nå skal vi gi deg en liten titt bak kulissene, for det er ekstra stas å spille inn HR-podden episode 250 sammen med Lene og Anne, endelig i studio. Det var på høy tid. Velkommen hit, Lene og Anne. Takk. Herlig altså. Veldig stas. Kjempe stas. Og så tenker jeg på en ting: nå er det episode 250, og dere har jo bedt mange ganger om å få lov å være med. Ja, men det tok 250 episoder da. Ja, vi er der nå. Du må si det høyt da, hvis du har veldig lyst på noe, ikke bare inni deg. Jeg må si det høyt, det er helt riktig. Jeg trodde du visste hvor glad jeg var i å prate med deg, Anne Lise, men greit.

Vi tar den. Ikke sånn – det var det med tankelesning. Jeg var skikkelig dårlig på det. Uansett, utrolig stas at dere er her i dag. Før vi setter i gang, la oss bli litt bedre kjent med dere. Hvem vil starte? Takk, Lene. Jeg starter, jeg er da Anne. Jeg bor i Nittedal med katten Melvin og resten av familien – det er viktig at det er i den rekkefølgen. Arbeidserfaring, ja, litt mer kommersiell salgserfaring og sånne ting i ulike roller. Så har jeg drevet litt rekruttering, og drevet litt med kurs, både digitalt og fysisk. I dag jobber jeg i SENS arbeidsinkludering, hvor jeg er veileder for studenter som tar høyere utdanning. Og det er egentlig det jeg gjør når jeg ikke…

Eller jeg kan holde litt kurs med Flux forlag, eller så henger jeg med Leonda, selvfølgelig, som jeg elsker å gjøre. Det er litt ymse ting, det ymser litt i været. Og du brukte jo å si, litt populært, at jeg var din dyreste venninne, eller noe sånt. Ja, vi kan kanskje komme tilbake til det. Vi kommer tilbake til det, ja. Vi var jo faktisk her i Lillestrøm. Vi ble kjent, og det var da du ble min dyreste venninne. Ja, ikke sant? Du vil komme tilbake til det senere? Ja, det tror jeg vi må. Ja, det er greit. Nå som du har sagt det, så må vi det. Ok, greit. Lene, en cliffhanger der, altså. Ja. Bra. Du, Lene heter jeg.

Jeg har jo ikke noe HR-bakgrunn, men jeg har jobbet som leder, både mellomleder og toppleder, i snart 20 år når jeg tenker meg om. Det begynner jo å bli en stund. Jeg har flyttet fra Lillestrøm – selv om dere kanskje hører at jeg ikke opprinnelig er fra Lillestrøm – men jeg har bodd der veldig, veldig mange år. Flyttet ut på landet, til sjøen, og trives supergodt der. Når det gjelder jobb, så trives jeg med å jobbe med folk. Jeg trives med å lære nytt, utvikle meg, jeg synes det er så stas. Og det er kanskje noe av det som fascinerte meg med Leonda også, det der med å hele tiden utvikle seg – å finne den arenaen for utvikling.

Så jeg er jo lidenskapelig opptatt av salg, og det er jo kanskje noe av det vi skal komme tilbake til, Anne Lise – hvordan vi måtte lære deg opp i at vi ikke bare kan være faglige hele tiden. Vi må jo faktisk tjene penger også, og det var vondt og vanskelig. Det er fremdeles vondt og vanskelig, for å være helt ærlig. Men jeg er i hvert fall utrolig glad for å være her, sammen med Anne. Vi trives jo ganske godt sammen, vi tre. Og veldig glad for at Tale er med oss, henne trives vi også veldig godt sammen med. Vi har blitt et morsomt firkløver som har veldig mange fine samtaler. Så jeg gleder meg veldig til denne episoden, der vi kan gå litt tilbake og se hva som har skjedd.

Hvordan var det? Og jeg sa jo det til deg, Anne Lise, at jeg har gått gjennom e-posten min fra 2020 og frem til nå, og har funnet noen highlights. Så det er min cliffhanger. Oh my god, dette er jo lov å glede seg til, eller grue seg til, eller et eller annet spennende i hvert fall. Jeg tror vi skal grue oss litt. Takk for den, Anne! Du sa du skulle komme tilbake til den. Skulle du vente lenge, eller hva tenkte du da? Nei, denne dyreste venninnen: vi møttes fordi vi tok coachutdannelse. Og det var på Meta Resource her i Lillestrøm. Og ja, det var en utdannelse som kostet penger, og derfor pleide jeg å tulle med det.

Og så ringte du noen ganger til og sa «Anne, nå skal vi på kurs igjen, nå skal vi være med her og der», og hver gang røk det noen tusenlapper ut av lommeboka – og derfor tuller jeg med at det er min virkelighet. Ja, ikke sant? Så vi dro til med Flux forlag og dialogisk lederskapsprogram og litt greier i tillegg, ja. Men det begynte på denne coachutdannelsen, som du også har gått mye lenger med enn meg, men vi ble sertifisert i løpet av ett og et halvt år eller noe sånt. To og et halvt år, ja. Og så fikk du to venninner på kjøpet da, så det er bare halvpris på meg. Ja, ja.

Men vi hadde det veldig gøy, og vi var faktisk ganske mange den gangen som gikk sammen, så det var en skikkelig fin gjeng og en fin tid. Jeg hadde helt glemt at det var sånn dere traff hverandre. Faktisk, det var litt fint å høre. Vi har coachet deg i mange år da, og jeg har ikke merket det. Så dere har jo gjort det bra, hvis det ble folk av deg. Ja, nei, men det jeg ville si er at coachutdannelsen kanskje er noe av det beste jeg har gjort for min utvikling som lederutvikler, og i forhold til HR – virkelig ting som jeg har fått bruk for mye. Ja. Så det var et godt valg, selv om jeg tror jeg havnet i Lillestrøm fordi det var kort vei å kjøre.

Så det er mye tilfeldigheter her i livet, akkurat som det kommer til å bli nå med Leonda og det vi skal snakke om. Men hvordan har det vært å følge Leonda disse årene, eller meg, eller hva vi skal si for noe? Hvor skal vi begynne? Hva husker du fra reisen? Ja, altså, som sagt har jeg kjent deg lenge. Og da du begynte å snakke om at du ville starte for deg selv, var jeg egentlig ikke så veldig overrasket. For du hadde snakket mye om hva som på en måte manglet i jobben din lenge – ikke at du nødvendigvis tenkte at du skulle starte for deg selv, men det var ting du ikke fikk til i jobben din, ideer du hadde. Du er veldig kreativ, så jeg var ikke noe overrasket da papirene dine ble sendt 20. januar 2020.

Så dukket det opp en NDA i posten min. En NDA – hva er en NDA for oss andre dødelige? Non-disclosure agreement. Da hadde Anne Lise delt så mye informasjon med meg at hun tenkte at denne venninnen skal vi passe på at ikke sier noe til noen. Har du skrevet under en taushetserklæring? Helt sant. Det tror jeg ikke du har skrevet, det tror jeg vi glemte. Det vet jeg ikke, det kan hende jeg har snakket – nei da. Jeg vet ikke om det handler om tillit, eller om dette er litt skummelt. Er ikke dette veldig gøy? Det er detaljer jeg ikke noterer meg, liksom. Nei, jeg sa jo i stad at jeg hadde gått gjennom e-posten. 21. januar, altså dagen etter, så var det tydeligvis godkjent, for da ble jeg innkalt til styremøte nummer to.

Så hvor styremøte nummer én ble av, det vet jeg ikke. Nei, ok. Det var sikkert over et glass vin et sted, da. En av de første tingene vi diskuterte, Anne Lise, i Leonda, det var Train the Trainer. Var det? Nei! Det første notatet jeg har – og vet du hvorfor jeg har det notatet? Fordi jeg ikke visste hva det var. Så jeg måtte sjekke, og da skrev jeg det ned: «Train the Trainer, sjekk». Det kan ikke jeg huske. Jeg ante ikke vi hadde hatt det, jeg trodde det kom opp etter hvert. Nei, det har vært med helt fra starten. Så interessant. Og det er jo – hva synes du – veldig synd at vi ikke har Trine med her, for det første strategimøtet jeg hadde i Leonda, det var på kjøkkengulvet til Trine.

Og jeg sier kjøkkengulvet, for da hadde vi fylt hele kjøkkenet hennes med sånne post-it-blokker, store post-it-flippover-ark, med masse lapper på. Der hadde vi prosessen på hva dette skulle være. Og siden det var rett før pandemien, i februar faktisk, altså rett før oppstart – i hvert fall hadde jeg kjørt til Göteborg, og satt der en kveld, og da husker jeg at dette med nettverket var veldig tydelig og klart. Det skulle bare være en bitteliten greie, det var ikke det jeg egentlig skulle drive med. Det var lederutvikling, eller «ny som leder», jeg virkelig brant for, for jeg hadde jobbet så mange år med nye ledere og treningsprogram og onboarding for nye ledere.

Men det var ikke like tydelig. Nettverket, det var tydelig. Men Train the Trainer var også med, det var kjempeinteressant. Du verden, kult, vi kan snakke mer om det etter hvert. Hva annet minnes dere fra da? Nå kom jeg på en gang – det var kanskje en av de første tingene vi gjorde sammen i regi av Leonda, tror jeg – hvor vi hadde sittet hjemme på kjøkkenet med en felles venninne som tok den coachsertifiseringen, og snakket mye om åpningen og alt som skulle gjøres, og denne festen som vi trodde det skulle bli før koronaen dukket opp. Så alt det ble lagt på is. Men jeg husker vi filmet noe fint hjemme hos deg, og jeg var med som fotograf, og du hadde masse post-it-lapper – det var da jeg kom på alle disse post-it-lappene, fordi vi filmet hjemme på kontoret hos deg. Å, den!

Husker du det? Nei, det var helt borte. Og når hun sa post-it-lapper, da kom jeg på det. Ja! For hele bakgrunnen her var at hvis jeg tenkte jeg skulle lage et onlinekurs – det var nok ideen i utgangspunktet, og det startet flere år før Leonda. Faktisk startet denne ideen sammen med Marianne Mørk-Larsen. For da jeg tok coachutdannelsen min og skulle ta sertifiseringen, måtte jeg finne noen som kunne være coachee på eksamen. Det var ikke så lett å finne noen som bare kunne stille opp som det. Men Marianne Mørk-Larsen hadde mulighet til å dukke inn i Lillestrøm og ta den rollen. Så hun var min coachee, og da snakket hun om drømmen om noe hun hadde lyst til å starte.

Og da tenkte jeg at det har jeg lyst til også. Så coachingeksamenen trigget oss til å begynne å snakke om å starte noe sammen. Dette er tilbake i 2016, 2017-ish. Og da snakket vi om å lage onlinekurs – sånne digitale kurs som var veldig, veldig trendy for noen år tilbake. Så det hadde jeg med meg, jeg skulle lage et sånt onlinekurs, og da gjorde jeg det: jeg laget en pilot, jeg ga den selvfølgelig bort – vi driver jo ikke å selge noe til gjengen, det er jo gratis pilotkurs. Og Anne var med og filmet og fikset dette her – dette var jeg nesten sikker på at hun ikke husker. Jeg tror jeg hadde 22 stykker på dette onlinekurset.

Jeg husker ikke hva det handlet om en gang. Det var Learning on Demand som var da – ja, det var en stor greie. Ja, men dette her vet jeg ingenting om. Ikke kvalifisert til å svare, vi har ikke sjekket ut med styret. Men det jeg husker jeg oppdaget: dette synes jeg var skikkelig kjedelig, jeg likte ikke å lage onlinekurs i det hele tatt. Det syntes visst på filmen også, tror jeg. Neida, det gikk jo veldig bra. Men det var i den spede begynnelsen, det var en spire som ble født den dagen. Konklusjonen var at dette skal jeg ikke drive med. Det var vel omtrent det. Nå tror jeg jeg har blitt skeptisk, for nå driver vi jo med det igjen – men ikke planen den gangen.

Så da gikk jeg til online live, altså webinarer ble det neste, og kurs på Teams. Men nå spiller jeg en video. Ja, det fikk jeg litt vondt av, men det kan vi komme tilbake til. Jeg kom over den på et tidspunkt. Ja, du kom over den, ja, det stemmer. Jeg ser i hvert fall at i den oppstarten av Leonda, så var det kanskje 70 000 tanker og konsepter og veier du hadde lyst til å gå. Og jeg husker jeg tenkte at, ok, det skal være Anne Lise og 17 til? Jeg var jo vant til å være det 17 til. Veldig, veldig tidlig følte jeg at jeg tok den rollen. En ting var det økonomiske, men en annen ting var også: hvem skal begrense Anne Lise? Hun klarer jo ikke det selv.

Så jeg inngikk en pakt med din ekte mann, og det vet du heller ikke. Han fikk meg til å love at «nå må du passe på, du passer på at hun ikke jobber seg i hjel». Det er klart jeg vil si jeg har ikke klart det helt, men i starten var det helt fascinerende hvor mye energi det var, og ting du hadde lyst til å gjøre. Og så tok det egentlig ikke så lang tid før du kom opp med det konseptet det på en måte ble, da. Eller synes du selv det tok lang tid? Nei, nettverket vi driver i dag, den ideen var der veldig tidlig, og planen var å starte 1. april 2020.

Og så fikk jeg jo kalde føtter og skjønte at jeg ikke er klar, jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det, hvordan skal vi selge det, hvem skal vi selge det til, hele den pakka der. Så da utsatte jeg til 1. juni. Og så begynte jeg å tenke: ok, la oss si at jeg får med meg sju stykker, skal jeg sitte og jobbe hele sommeren med et nettverk for sju stykker? Nei, dette går jo ikke, for vi hadde veldig, veldig lav pris per person den gangen. Så utsatte jeg til 1. september, og da begynte «han gode» på hjemmebane å bli litt utålmodig – ok, men du skulle starte business, da må du snart starte business. Så da fikk jeg ikke noe mer utsettelse. Men jeg begynner å skjønne nå – det er hver gang vi har strategisamling at Lene spør hva du skal ta bort, hva du skal ikke gjøre. Ja, mm. Ja, det var ganske mange sånne flip-over-sider etter disse møtene vi hadde, husker jeg.

Og vi lot henne ramse opp alt hun hadde lyst til å gjøre, og så måtte vi sitte og fjerne etterpå. Du så det selv, Anne Lise, at du måtte det. Det var ikke vanskelig å få deg til å forstå at alt dette går ikke – ikke på en gang. Men vi har gjort mye av det vi sa, veldig mye. Og et av de møtene, da husker jeg vi gikk en tur etter at vi hadde sittet hele dagen, og så kom det – siden vi ikke hadde mange nok ideer fra før – en idé til: en podcast. «Jeg lurer litt på om jeg skal starte en podcast om HR.» Og nå sitter vi her, 250 episoder. Det er ganske kult. Det er ganske kult.

Det må ha vært i 2021, tenker jeg. Vi hadde en årlig strategisamling på Støtvik Hotel. Det har vi ikke gjort i år, det er litt tabbe, skjønner jeg. Men ok, vi får komme tilbake til det. Absolutt. Jeg tenker jo at en av grunnene til at vi er med, Anne, er at vi får komme til Støtvik. Så nå vurderer vi faktisk om det finnes andre styrer som har bedre styresamlinger, for da er det bare å ringe – vi tenkte faktisk at vi skulle henge litt på Støtvik hos oss og sjekke om det var noen styrer som trengte oss. Vi har tatt mange store beslutninger på disse strategisamlingene, og en av de største var kanskje da vi besluttet å ansette – altså gå fra 1 til 2. 1 til 2 er litt feil, for jeg hadde jo med meg Mathea, som kom inn ganske tidlig. Hun var 16 år da hun ble ansatt.

Helt fantastisk, fikk inn en 16-åring som har jobbet med hjemmesider, hun har laget landingssider, hun har skrevet nyhetsbrev, hun er fortsatt med i gamet. Nå er hun 20, så nå er hun voksen, men hun har vært med i fire år – det er utrolig kult, en så flott ressurs. Ja, det er litt morsomt at jeg har sagt det selv noen ganger, når jeg snakker med venninnene om ekstrajobber og sånn – de har butikkjobber og jobber på Burger King og sånt, og jeg bare: nei, jeg bygger landingssider og hjemmesider og sånne ting, og vi kjører launch nå, det er kjempegøy. Men hun har tatt det så bra, det er utrolig moro. Og så hadde vi en strategisamling der det var helt åpenbart, eller i hvert fall lett å se, at skal vi videre og skal vi fremover, så er det vanskelig å være én på fulltid, ikke sant?

Mathea er dritflink, men hun hadde jo andre prosjekter. Ja, hun var student og jobbet kanskje en time eller to i uka. Ja, ikke sant. Og så har du hatt en mann med, som IT-ansvarlig, eller hva vi skal kalle ham. Ja, han ble veldig tidlig ansatt, eller «innsatt», var han vel satt. Og så har du hatt varierende med – altså Robin har vært med litt, du har hatt hjelpere, men… Robin, er det marsvinet, eller er det…? Nei, det er ikke marsvinet, kan jeg love deg. Men det er faktisk en veldig morsom del av historien, det med Robin, for det er min eldste sønn. Da pandemien startet – snakker vi om 12. mars? 12. mars 2020? Antakelig noe sånt, i hvert fall mars. Ja, ikke sant? Den dagen hadde Robin kommet hjem fra en utenlandsreise dagen før, hadde litt influensasymptomer og feber og sånt. Så den dagen alt stengte ned, fikk han beskjed av sin samboer i kollektivet at «du flytter hjem, jeg kan ikke ha deg her», for han jobbet i helsevesenet, han som eide leiligheten.

Så Robin bare pakket sekken – jeg var i byen og hentet ham med munnbind og hele pakka, og puttet ham inn på et soverom hjemme, eller inn i kjellerstua. «Her bor du, og vi bor oppe, for vi skal ikke smittes.» Da var vi kjemperedde for korona, dette var helt i starten. Så han satt og kjedet seg i en uke.

Han hadde ikke korona, men det visste jo ingen, for vi fikk ikke svar på testene, det tok flere uker i starten. Så han satt og bygde opp hele basen for webinarer, alle landingssider, alt vi har bygget videre på siden – gjorde Robin i den uka på gutterommet hjemme. Men så hadde vi denne strategisamlingen, og da ble det veldig klart at her må vi satse. Ikke sant? Og det ble besluttet på strategisamlingen at det var riktig å ikke gjøre dette helt selv – vi skulle ha hjelp til rekruttering, det skulle være en ordentlig prosess. Og Kristin kom inn, som også er en god samarbeidspartner av Leonda, og det ble en strukturert prosess. Da jeg begynte å snakke med Kristin om det, sa jeg vi får sikkert 30 søkere eller noe sånt.

«Nei, Anne Lise, jeg tror vi får 100 søkere», sa Kristin. Og så lo jeg litt og tenkte at det kommer aldri til å skje. Så var det 400, eller 500, eller 600? Ja, 440 søkere på en administrativ markedsstilling i en gründerbedrift. Det var helt crazy. Jeg husker at du ringte meg, Anne Lise, og sa: «Lene, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, det har blitt så stort.» Og du hadde lyst til å nesten snakke med alle, du hadde lyst til at hver og en skulle få svar – «disse tar vi alvorlig, disse tar vi seriøst, de har brukt tid på å søke jobb hos meg». Det var nesten litt rørende. Men jeg tror Kristin snakket med 90 stykker. Ja, det tror jeg. Så det var helt crazy.

Du var jo faktisk også med i dette, Anne. Ja, jeg har intervjuet mange, jeg tar litt den første samtalen. Du ble hentet inn fordi det ble så voldsomt at vi trengte hjelp. Og jeg fikk stopp-ordre fra Kristin: du får ikke lov til å dele mer, du kan ikke skrive noe mer om dette, for vi kan ikke ha flere søkere. Men det var laget et bra opplegg også – det var laget en podcast om stillingen, det var laget en blogg eller video om stillingen. Det var så mye informasjon at de som søkte hadde mulighet til å skrive så gode søknader, og det gjorde det vanskelig å velge. Så det ble en kandidat som vant hele rekrutteringsprosessen, og hun er fortsatt med.

Så hun må ha startet 2. januar 2025. Absolutt. Og det er en liten stund siden. Det beste av alt er at hun er ganske ulik meg. Vi utfyller hverandre, hun kan det jeg ikke kan, hun er god på de tingene jeg er helt elendig på. Det er helt fantastisk. Når man er to personer trenger man faktisk den matchen der, det tror jeg er kjempeviktig. Og så tok hun plassen min i døra, da. Jeg pleide å stå i døra på alle arrangementer når jeg hadde anledning, dele ut, sjekke folk inn og sånt. Så da kom hun inn med litt proffere navnelapper, og alt ble liksom steppet opp litt. Det var veldig, veldig bra. Ja, det er sånn apropos ting jeg ikke kan.

For det som skjedde på alle arrangementer før hun kom inn, var at kvelden før vi skulle ha et event – eller kanskje to dager før, til og med – ringte han meg og sa: har du tenkt på navnelapper? Nei, det har jeg ikke tenkt på. Og så rasa jeg bort på Staples eller noe sånt, og kjøpte klistrelapper og tusjer. Og så sto han der og skrev med tusj, eller fikk folk til å skrive med tusj, og så var det greit. Så kom Tale inn, da var det slutt på det. Nå er det logo og design, og noen ganger er det forskjellige fargekoder for hvilket nettverk du er med i, så vi er på et annet nivå. Men det er naturlig, jeg har jobbet mange år i TV-bransjen, for eksempel med et program som het «71 grader nord», som er et av Norges reality-TV-rekorder eller noe sånt.

Hvis du hadde sett første, eller andre, eller tredje sesong nå, hadde du bare tenkt: er det mulig at det gikk an? Det er en sånn progresjon, det endres litt hvert år, ikke sant? Det er helt naturlig at det blir bedre og bedre. Hvis du og jeg hadde holdt på med det alene, tror jeg fortsatt det hadde vært klistrelapp-produksjon, men ok. Ja, men det er en skikkelig solid prosess, og jeg må innrømme at vi har hatt sykt mye flaks også, for eksempel med Hans Øgrim, som kom inn og har redigert HR-podden siden episode 1 – og faktisk noen måneder før det, for vi drev og lagde litt internpodcast i starten. Han har gjort alt med HR-podden, det var han som fikk den ut på luften, det var han som bygde det opp, det var han som fikset alt jeg ikke skjønte.

Og han kom seilende inn via en bekjent til en jeg kjente som drev med podcast – «du kan jo ringe ham». Og han satt på gutterommet og redigerte i starten, og er profesjonell lydmann og sånt i dag. Men for en flaks jeg har hatt. «Flinke folk har flaks oftere», vet du hva jeg mener. Det var ikke sant, nei, det der var flaks – flaks med Hans, flaks med Mathea, flaks med det gode advisory boardet, nummer én og nummer to, og snart blir det nummer tre. Jeg liker å ha folk rundt meg. Ja, ok. Er det noen andre ting fra reisen? Du som har sett på e-postlista di og… Ja, hvis du tåler å høre det, da.

Hans, her kan du sikkert klippe etterpå. Nei, altså oppsummert den første tiden – jeg tenker kanskje det første året i alle fall – så var det utrolig mye informasjon i innboksen. Og det er jo helt riktig som du sier, jeg satt jo som toppleder i en bedrift som ble hardt rammet av korona. Det ble jo alle. Så jeg fikk ikke så mye tid til det jeg burde hatt. Men for all del, det klarte du likevel, Anne Lise. E-postrekken fra deg kan vi oppsummere med et par setninger, hvis jeg får lov. Ok, la meg gjøre det. Fra 2020 og et år frem i tid. E-post fra Anne Lise: «Beklager at dette kommer sent», sa jeg.

«Sorry, vi må utsette møtet noen dager, for jeg har ikke rukket å lage grunnlag for møtet.» Anne Lise. «Jeg rakk dessverre ikke helt, men vi kan ta det litt på sparket.» Og så kommer det: ledig 17.4., 2.5., 8.5., 16.5. – alle datoene er Anne Lise. Så det har vært litt gjennomgående i e-posten. Ambisjonene har vært superhøye, vi skulle få så mye – og vi visste jo ikke hva informasjonen vi egentlig skulle få. Så det var litt morsomt at vi satt der og «beklager at dette kommer sent», eller «dette skulle vært mer av», eller «nå rakk jeg ikke helt». Vi visste ikke det. Så du kunne jo ha tatt et blankt ark og sagt at nå tar vi det ryddig – jeg tror jeg hadde en litt sånn, min bakgrunn var mer fra corporate world, store selskaper, satt i ledergrupper og fant på ting, det var ordning og reda.

Jeg hadde vært i den typen selskaper der det var orden og reda, så jeg begynte å tenke på: ok, hva skal vi gjennom? Merch, jeg hadde jo PowerPoint-mal før jeg hadde hjemmeside omtrent – alt var jo på plass. Men jeg hadde ikke helt forhold til hvordan man driver en enmannsbedrift. Eller en kvinnes, eller hva? Jeg har faktisk fem, seks, syv e-poster angående PowerPoint-mal, ja, fra 2020. Fra 2020, ikke sant? Det er veldig gøy. Jeg trengte tilbakemelding fra noen, da. Ja, og ganske mange – jeg husker en mail med ganske mange vedlegg, det var kanskje før det, men bare på logo. Ikke sant? Hvordan skulle den være? Det var jo mareritt. Å Gud, det er det verste jeg har gjort, altså.

Det synes jeg var fryktelig vanskelig. Ja, jeg skjønner det. Det er veldig morsomt å tenke på nå, da. Men det er en stor glede å ha fått inn Tale, for Tale kan det med design og logo og farger og sånt – jeg er helt elendig på det. Og det å sitte og ta sånne beslutninger… jeg tror jeg sendte det til alle mine gamle kolleger også. Jeg husker vi hadde avstemning på logo, med Monikas ektemann også, min tidligere kollega, og hele familien hennes var med og stemte på logo. Så det var mange involvert, det var vanskelig. Men man må jo tenke på det når man skal drive en bedrift, og etter hvert få det på alle bilene, Leonda-bilene og sånn, så må det være en fin logo.

Du skjønner det, ikke sant? Ja, ikke sant, kjempeviktig. Ja, men den logoen har faktisk fulgt meg hele veien. Skjønte du at det var en L, denne svingen, bølgen vår? Har ikke dere skjønt det heller, kanskje? Nei, vi trodde det var noe fra Støtvik, gjør du ikke det? Nei, bølgen. Bølgen. Men vi snakker om logo – hvorfor ble det Leonda egentlig? Leonda, ja, ikke sant? Hele ideen om å starte eget selskap kom faktisk før Marianne Mørk-Larsen. I 2009 sa jeg opp en annen topplederjobb jeg hadde, var litt usikker på hvilken vei jeg skulle, og hadde en sånn karrierecoach-type. Da begynte jeg å fantasere om å starte eget selskap for første gang. Var veldig umodent.

Veldig, veldig glad for at jeg ikke gjorde det den gangen. Men da – hva var det første man begynte å tenke på? Det er domene, domenenavn. Og da begynte jeg å lete på de tingene jeg fant på, som jeg syntes var kult, og alt var opptatt. Absolutt alt var opptatt. Så jeg tror jeg hadde det med meg hele veien – når jeg kom på noen navn som kunne passe til selskapet, sjekket jeg Domeneshop om det var mulig å kjøpe det domenet. Nei, ikke mulig. Så da jeg begynte å komme inn i denne fasen, kanskje 2019, og nesten hadde bestemt meg for at jeg skulle gå for noe eget, lette jeg på domener måned etter måned, til jeg skjønte at jeg måtte finne på noe.

Jeg måtte lage et ord – det er ikke mulig å bruke et norsk eller engelsk ord, noe som handler om grow, eller utvikling, eller læring, eller ledelse, eller HR, you name it. Så Leonda er faktisk en forkortelse av noe jeg hadde litt dilla på på den tiden, som er «learning on demand» – det å gjøre læring tilgjengelig når du trenger det, sånn at det er treffsikkert når du har behov for det, når du kan teste det ut, når du faktisk kan gjøre det, og ikke bare dytte på folk kurs. Så det var litt preget av det jeg var opptatt av da. Og det er jo ikke direkte oversatt, men Leonda er også et kvinnenavn, et fransk kvinnenavn, som stammer fra Lioness, altså løvinne, som jeg synes var litt motkraftig, dette å starte et eget selskap.

Og så kom en av kollegene mine, som hjalp meg med logoen, og sa at Leonda betyr bølger, derav bølgen i logoen. På italiensk, var det vel. Så mange gode grunner, men først og fremst handlet det om å finne et domene jeg kunne kjøpe. Er det greit at jeg stiller deg noen spørsmål, da? Ja, for det er ofte du som sitter og stiller spørsmålene her. Og vi kan jo ikke unngå at Leonda er deg, ikke sant? Så jeg lurer – du har snakket litt om dette med ensomheten, du er jo en veldig sosial dame, var det å sitte alene det du undervurderte mest? Det var et ledende spørsmål, jeg er ikke så vant til dette her, men jeg skjønner hva du mener. Da du startet opp – var det en av tingene du undervurderte kanskje mest?

Definitivt. Jeg var nok glad i å sitte på hjemmekontor fra før, men da gjorde du det én dag i uka, og var med de andre fire dager i uka. Og jeg hadde veldig mye reising i jobben, jeg var på mange samlinger, holdt veldig mange kurs. Så det der, jeg tror kanskje det manglet sparringspartnere, og det fikk jeg jo i dere, men det er noe annet å ha noen som prøver å være sparringspartner enn å ha noen på innsiden av businessen, en del av et team. Jeg hadde ikke forestilt meg hvor stor den overgangen skulle bli. Og det gjorde også at jeg ble veldig fristet, for jeg hadde noen som tok kontakt da jeg hadde holdt på i ti måneder, i januar 2021, som var nysgjerrig på om jeg hadde lyst til å fortsette, eller om jeg faktisk kunne tenke meg å gå tilbake til fast jobb. Og så sier denne konsulenten: «Anne Lise, savner du ikke kolleger da?» Takk skal du ha, liksom. Ja, og dette var midt under pandemien, vi var på andre, tredje nedstenging, og jeg bare…

Så jeg endte opp med å ta fast jobb igjen. Ja, det var en tøff overgang, definitivt noe jeg undervurderte. Og disse møtene våre, ved kaffemaskinen, det var jo… Jeg sa opp jobben min som rekrutterer i januar 2020, husker jeg, og begynte å studere for å gjøre noe annet, for det var ingen som ansatte noen i mars 2020, med pandemi. Ja, i hvert fall ikke etter 12. mars, nei. Ikke sant? Og da var det så fantastisk å ha noen å drodle med, møtes med, være ved kaffemaskinen sammen med, og føle at man hadde – du ble på en måte min kollega, som student. Absolutt. Og så lurer jeg på en annen ting, for vi er jo veldig flinke til å snakke om det som funket og det som var riktig, men…

…hva som ikke funket, kanskje vi må snakke litt om det, for det er jo behind the scenes, skal vi ikke snakke litt om det som ikke funket? Hvis det er én ting du helst skulle gjort annerledes? Én ting jeg skulle lært meg tidligere er å begynne å ta betalt for ting – det innser jeg i dag. Og jeg lærte veldig mye av disse store gründerne, de internasjonale, jeg har liksom gått og lært og lært og lært. Noe av det jeg lærte var at når du skal bygge et brand, et personlig brand, så handler det om å gi bort, det handler om å dele av kunnskapen din. Og det levde jeg etter veldig lenge. Så jeg kjørte veldig mye gratis kurs i starten, men samtidig lærer du sykt mye.

Jeg kommer på nå at jeg kjørte sånne train-the-trainer-kurs for lederutviklere allerede i 2020, men da ga jeg dem bort. Da var det halvdagskurs og workshops, og jeg fikk innsikt i hva folk har behov for, hva de strever med. Så det har gitt noe også. Ja, men jeg brukte fryktelig mye tid på det, og jeg tror alle gründere har den situasjonen at det går et år før man begynner å ta ut lønn, og så vipper man over i fast jobb igjen. Nei, det jeg har lært mest av er nok å ikke sette i gang for mye på en gang, det å klare å si nei til ting. Jeg strever fortsatt, men jeg har kommet ganske langt på det.

Jeg kunne nok vært mye mer systematisk og lagt budsjetter og sånne ting. Nei, det er veldig mye – jeg gjør mest av det jeg liker, jeg må innrømme det. Jeg tror den beste beslutningen jeg har tatt, var å ansette regnskapsfører i desember 2019. Det var det første jeg gjorde, for jeg traff på en som tipset meg om en bra regnskapsfører, og så var det gjort. Og takk og pris, det har jeg vært glad for. Men likevel har vi vel vært med på, Anne, at Anne Lise kjører i gang events som går i minus. De må jo komme, vi kan ikke ta så mye – de må bare få lov å komme. Og så må det jo være ganske fint, det må jo være ganske ordentlig.

Alt må ligge til rette for en hyggelig… men det gir noe også, jeg tror det er at du har vært så raus, det har gitt mye til folk. Hvor mange er det i nettverket nå? 185, og det tallet kommer ikke av seg selv, det tror jeg kommer fordi det ikke er mulig å regne gjennom alt. Det har vært en investering, i hvert fall det å gi bort mye kunnskap og dele mye, og det gjør vi fortsatt, både gjennom HR-podden og fagbloggen vår og sånne ting. Men det er klart, prising var nok en issue, som jeg har blitt mye bedre på etter hvert. Men jeg tror det er sånn for mange, det er noe med å…

…skjønne verdien av det du gjør. Jeg husker på alle de første webinarene tok jeg inn en ekstern – jeg tror ikke jeg så det som verdifullt nok hvis det var jeg som kjørte webinaret. Det begynte jeg faktisk ikke med før hos Habberstad, at jeg kjørte webinarene selv. Og så fikk vi mange, mange hundre påmeldte, og jeg tenkte: «Åja, de kommer for å høre på meg.» Det hadde jeg ikke tenkt på. Og det er en sånn reise, det også, å tenke at man er nok, at fagligheten og det du står for er mer enn nok. Det er jo en reise, det. Men når vi snakker om penger, da – du har jo brukt penger på veldig mye rart.

Ok, dette er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å høre. Klipp, klipp, klipp, klipp, jeg blir klipp i hals. Men var det ikke en sånn video du drev og lagde, som det hvite forsvant ut av øyet på deg, som aldri ble noe, i hvert fall ikke i den sammenhengen? Så var det ganske mye penger da. Men hva skjedde der, Anne Lise? Nei, ok, den kan vi snakke om, det kan vi dele, opp for meg. Ja, det var Cathrine Aspås, hun hadde en ordentlig fin video der hun reklamerte for sine webinarer, det hun drømmer om. Så jeg sendte en melding og spurte hvem som hadde redigert den, fikk tak i personen som hadde tatt opp og redigert den, og så skulle jeg gjøre det samme.

Så jeg skrev manus, og jeg tok til og med med Marianne Mørk-Larsen, for hun er kommunikasjonstrener tross alt og står foran kamera og er kjempeflink på dette. Så hun sto der og drillet meg, og jeg spilte inn en video, og fikk det ferdig redigerte resultatet – det kostet 15 000 eller noe sånt, det var mye penger den gangen. Vi brukte den aldri, og jeg synes det er helt grusomt i dag, jeg har ikke sett på den siden vi ble ferdige. Ja, veldig, veldig gøy. Og jeg har vært med på en annen litt meningsløs bruk av penger også. What? Jeg skjønner ikke. Det var veldig hyggelig, da. Piknik i parken, Anne Lise. Ja, hva sier du?

I Slottsparken, faktisk. I Slottsparken, ikke sant? Piknik i parken, det er jo fint, dere, hallo. Greia var at jeg gjerne ville ha egne bilder, fordi vi hadde veldig mye iStock-bilder, og det er kjedelig å ha en hjemmeside med de samme bildene som andre bruker, for eksempel BI. Og så tenker man: ja, men det er jo mitt bilde – og så bruker andre de samme kjøpte bildene. Så jeg tenkte at det må være våre folk, vi må ha bilder av nettverket, av mennesker sammen. Så jeg inviterte til «fotomodell for en dag». Sju damer som stilte opp. Vi serverte vin og ost og kjeks, og var på Koks pensjonat, som også har vært en av våre faste baser tidligere.

Og tok noen fine innebilder som jeg har brukt mye, men vi skulle også lage forskjellige motiver, og hvordan vi kom på at det var lurt å ta piknikbilder vet jeg ikke – det var sikkert min idé. Aldri brukt. Men vi bruker bilder fra våre egne events, det er våre folk, det er våre arrangementer. Nå er det naturlige bilder – da hadde vi jo litt sånn, som jeg sa, piknik i parken og fotomodell for en dag, det var litt oppstilt. Men nå tar vi bilder når vi er ute og gjør ting, og det er helt fantastisk, for da blir det autentisk, det blir ekte. Jeg blir ordentlig glad i de bildene, og folkene på bildene, så klart.

Hvis vi er litt sånn ferdig med oppstarten – det er jo det jeg har tenkt på noen ganger, om du rekker å stoppe opp og tenke og reflektere. Det er jo egentlig det vi skal gjøre her i dag, er det ikke det? Litt sånn reflektere, ja. Det var helt til du begynte å snakke om alle pengene vi hadde brukt og sløst bort på ting som ikke ble noe – det var heldigvis småbeløp, da. Ja, det var gøy. Men når skjønte du at Leonda var i ferd med å bli mer enn bare et nettverk? Når skjønte du at dette blir noe? Oi, det er et godt poeng. For jeg gikk jo tilbake igjen i fast jobb, og byttet faktisk jobb en gang også, gikk inn i Habberstad.

Jeg tror jeg fikk litt sjokk den første måneden jeg jobbet i Habberstad – det er ikke lenge siden, ikke ett år en gang nå – for da hadde jeg avtalt med Habberstad at jeg skulle få gjøre dette som en litt sånn fin ting på si, ved siden av Leonda. Og så fikk vi 45 nye medlemmer i en launch, og nettverket var jo bitte lite før det. Det var litt sjokk. Da tenkte jeg: oi, dette var jo ikke bare en helgehobby, nå ble det plutselig noe mer. Og så holdt jeg på med dette og HR-podden ved siden av konsulentjobben som lederutvikler i Habberstad. Det var utrolig fint, en kjempefin kombinasjon. Men så ble det liksom større og større og større, og mer og mer og mer.

Og så var lederen min i Habberstad helt fantastisk, for jeg fikk lov til å gå ut av fast jobb, og heller være samarbeidspartner og drive lederutvikling for dem et par år til. Så jeg var faktisk knyttet til Habberstad i fire år, men så måtte jeg si stopp, da gikk det ikke lenger. Så det ble en veldig gradvis overgang, men det er jo fantastisk, å ha en arbeidsgiver som tillater deg den gradvise overgangen, men til tider 200 prosent jobb. Det har vært litt sånn. Jeg vet ikke helt når jeg innså det, Lene, det kom veldig gradvis. Det er egentlig litt interessant, for jeg tror du er for dårlig til det generelt – å stoppe opp litt og se hva du egentlig har skapt.

Eller er det derfor du har sånne årskonferanser, der du kan se ut på samlingen og tenke «dette har jeg skapt»? Nei, jeg tror jeg bare er enormt glad i events. Akkurat det der å skape sånne faglige events, det synes jeg er sykt gøy. Det begynte vi å planlegge allerede det første året, så kom pandemien og tok hele eventen. Vi hadde laget plakaten og de som skulle holde foredrag og hele pakka, så det er bare den der gleden av å samle folk. Og det er nesten sånn – jeg husker det var Siri som sa det, dette var en av gangene vi var på Kringler Gård, det var jo fortsatt når årskonferansen var ganske liten – så står vi på velkomstdrink og sånt, og Siri sier at det er som å være i bryllup. Det er så god stemning, og det er sånn alle kjenner hverandre.

Det er nesten litt som å komme på et klassetreff eller en reunion. Det skulle nesten være fem år mellom, men det er det jo ikke, for folk ser hverandre en gang i året. Og det som er så gøy, det er at de som har vært med noen ganger før, de er alltid de første som melder seg på. For du vet hva du kommer til. Og det er jo folk du kommer for. Du står jo alltid i døra, og sier «vil du akseptere den rosa lappen her?» Er det derfor du tenker at jeg bryr meg opp? Nei, det er du som har den rollen, Anne. Det er jo din jobb, hadde du glemt det? Det er min jobb, ja. Vi har gjort mye moro på de konferansene, det må jeg si.

For oss som ikke henger her daglig, er jo årskonferansene der vi møter alle. Så det er kjempegøy. Jeg føler jo at mange i nettverket også er mine kolleger, ja, at det er mennesker jeg jobber med, for når jeg møter dem, så er det bare sånn. Og så blir du jo leid ut i oppdrag til dem etter årskonferansen. Vi har hatt noen oppgaver, og jeg faller ofte på å være klovnen, eller ta på meg litt sånn – ja, du også. Underholdningssjef, typen? Du pleier å få ansvar for det. Og det er veldig morsomt. Så jeg husker en gang vi var på – ja, da var vi også på Kringler – og så hadde vi en sånn pakkelek som jeg skulle holde på kvelden. Og dagen etter frokost kommer den ene etter den andre.

Jeg tror den leken ble brukt i et 30-årslag, et 50-årslag og i tre konfirmasjoner helgen etter vi hadde hatt den, så det var veldig morsomt. Da ble jeg litt hooked, så jeg fortsetter med det. Ja, og det er litt sånn klassisk Leonda, for vi gjør øvelser, vi deler ting folk kan bruke, også på underholdningsfronten. Men det var ingen som ville overta den – du gjorde det året etter, da måtte de leie deg inn. Da måtte de leie meg, jeg fikk et oppdrag om jeg kunne komme til en bedrift, et stort selskap, og gjøre dette en gang til, men skreddersydd for dem, noen måneder senere. Og nå har du startet en sånn stand-up-greie. Ja, og da vet jeg hvem jeg skal ha i styret, ikke sant?

Nei, jeg er ikke helt der, men kanskje det. Nei, men det er veldig kult. Og det er noe med fellesskap, at vi gjør ting sammen, at folk samskaper. Jeg kommer jo tilbake fra Bergen nå, jeg var i Bergen i går på fagsamling, sommerfest med Bergen-nettverket, og det er et sånt felles løft, alle er med og bidrar, alle har noen øvelser de vil dele. Deler noe av det faglige, samskaper dette sosiale – nei, det er folk som har nettverket, altså, det er det som gjør at jeg setter så stor pris på det. Jeg tror jeg aldri hadde klart å slippe tak i akkurat den delen, selv om vi gjør mye annet nå også. Ja, for i HR-podden har du gjester, men du har jo alltid mennesker med deg på årskonferansen også.

Du har jo noen trekkplastre som du, selv om du bruker ressurser i nettverket, inviterer inn. Det kombinerer litt. Vi har utrolig mange fine foredragsholdere i nettverket, det er et sånt nivå der også, at noen ganger er det nesten synd å invitere inn eksterne, men de synes det er litt gøy å møte andre foredragsholdere også. Jeg drar dem inn i nettverksmøter også. Og jeg tenker, når du skal bestille en konsulent i din bedrift – hvis du skal ha en lederutvikler eller noen som skal jobbe med organisasjonsutvikling hos deg – så er det utrolig fint å ha sett dem først på scenen og hørt dem. Sånn som i morgen i nettverket kom jo Runar Heggen fra Teamwork, og antageligvis Aslak Skarpen.

Så da kommer de og presenterer, de deler, de kjører et foredrag om medarbeiderskap, og det gjør at du får en liten smakebit på hva Teamwork jobber med. Forrige måned var det Målfrid Ågåtnes og Jens Næstrøm som snakket om Ambition Profile og dette med stressmestring og hvordan man jobber med høytpresterende medarbeidere. Så jeg tenker man hele tiden får ideer, både ting man kan gjøre selv og jobbe med selv, men også samarbeidspartnere. Så jeg synes det er fint å ta inn noen av de eksterne. Klart, fantastisk gøy da vi hadde med Henning Bang i fjor, om kultur og sånne ting, han er jo et funn, det er så nydelig å ha den mannen på scenen. Bård Fjeldstad hadde vi med året før.

Anna Svanberg, Annike Bugge, og så kommer jo nå Anna Tebelius Bodin i år, og det kommer til å bli en opplevelse. Så det å få lov til å hente inn flinke folk og skape – men de flinke folkene har vi jo på innsiden av nettverket også, og det er det som er så gøy. Jeg tror det som slår meg med alle disse fysiske eventene vi har, er at det er en sånn utrolig fin miks mellom veldig høyt faglig nivå, uavhengig av om det er internt eller eksternt, for det er jo faktisk HR-folk vi har med oss stort sett i nettverket også. Men det høye faglige nivået sammen med en vanvittig glede av å være sammen, det gir en veldig fin stemning.

En sånn – jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det – men en stemning om at alle vil deg vel, og alle er der for å ha det fint. Det er ingen som er der og tenker «nå skal vi si nei». Vi er jo ofte med på ting vi bare føler vi må, men her er alle liksom så glade for å være der, og for å dele. Det er en delingskultur i den bransjen som jeg aldri har vært borti før. Jeg er mye mer vant til at man holder på sine gode tips, holder kortene tett til brystet med de beste tipsene man har. Men sånn er det ikke i HR-bransjen – det er i hvert fall min erfaring. I hvert fall ikke i Leonda er det sånn.

For det er en enorm vilje til å dele, og det er kanskje også noe som ligger… man legger jo de premissene ganske tidlig for hvordan det skal være hos oss. Det er en grunnleggende verdi, å dele. Sånn at de som egentlig ikke er interessert i å dele, de er ikke med. Nei, og så tror jeg det handler litt om de som var med fra starten, de som var med og etablerte – for vi hadde jo det vi kalte founding members, den medlemsgruppen som kom inn i starten, var med på å etablere kulturen, hvordan vi skal ha det hos oss, var med på å definere hvordan nettverket skal være. Så det har vært en slags samskaping hele veien.

Og det tror jeg kanskje er en suksessfaktor, at vi har vært så tett på folkene vi leverer til. Jeg tenker på det også nå når jeg bygger Impact – du sa vi begynte å snakke om Train the Trainer i 2020, jeg ante ikke det, men nå bygger vi liksom videre, tar det til neste nivå med Impact lederutvikling. Da kjørte vi fokusgrupper, nå sitter jeg og ser på Tale her, som også er med oss i studio – vi hadde vel 25–30 ledere som var inne og snakket om hvordan vi jobber med det hos oss, hva er utfordringene, hva er det som fungerer godt, for å forstå enda bedre at vi treffer med produktet.

Så vi ikke bare sitter og lager noe på egen hånd. Jeg tror det er så viktig at vi skjønner hva folk trenger, det med å vite hva som skjer der ute, hvor skoen trykker nå, og gjøre noe med det. Det er jo litt impact, ikke sant? Er det ikke litt der vi er? Du sier det jo selv, at i HR-meldingen for 2026 svarer 95 % at de opplever et udekket behov for lederutvikling i egen organisasjon. Det er et behov som ikke blir møtt, sant? Absolutt, og der kan jeg si at jeg har vært kjempeheldig og fått til et samarbeid med Arve Kvalsvik i Evidente, slik at Leonda får være en partner i HR-meldingen, og vi får hvert år være ute og gjøre en stor undersøkelse.

Så det gir oss innsikt. Det er en del av innsikten, tallene og dataene. Det andre er alle samtalene. I fjor høst hadde jeg en-til-en-samtaler med 25 stykker i nettverket, og bare hørte: ok, hva rører seg hos deg, hva er du opptatt av, hva er viktig for deg i forhold til nettverket. Så jeg tror det å ta seg tid til disse tingene, og at folk gidder å ta seg tid til oss, å være tett på – ja, jeg tror vi blir litt smartere, at vi leverer litt bedre tjenester når vi er tett på. Så hva er det du synes mangler i HR-verdenen i dag, som Impact skal treffe på? Det jeg ser, er at HR har veldig dårlig tid.

Jeg synes nesten at HR har blitt en enda mer krevende rolle de årene jeg har jobbet med det, de årene jeg har vært tett på HR. De er involvert i alt nå. Så det er noe med at, hva skal jeg si, alt fra AI, som er en kjempestor greie for HR, til at man jobber med alle de tradisjonelle HR-tingene, til at organisasjonsutvikling og kultur har blitt mye viktigere. Nedbemanning har vært et stort tema for mange nå. Det har blitt mer og mer regulering og rapportering, innenfor ESG, bærekraft, det er så mange rapporteringer. Likelønnsdirektivet som kommer, kommer ikke til Norge ennå, men hva skal vi tilpasse oss her? Så jeg synes HR-rollene har blitt mer krevende.

Og så vet vi at det tette samarbeidet mellom HR og lederne, og det å få lederne til å fungere, kanskje er en av de største suksessfaktorene. For HR og ledelse må fungere sammen. Hvis vi ikke får til å lære opp nye ledere, skape gode arenaer for ledere, gjøre det slik at de lykkes i jobben sin, så blir HR sittende og rydde opp. Da blir alt for mye brannslukking, og jeg er veldig for det å være i forkant. Det Impact skal løse, er å gi HR ferdige konsepter. Det var sånn jeg jobbet i min forrige jobb som HR-leder og lederutvikler. Da bygget jeg konsepter, vi var ti lederutviklere, som hjalp de andre å levere disse konseptene i sine land.

Og de fikk en ferdig pakke. Men du må jo gjøre det til ditt eget. Du kan ikke gå ut og, som jeg pleier å si, kjøre min presentasjon og si at Anne Lise fortalte en historie om. Nei, du må adoptere det, du må gjøre det til ditt. Men det er noe med å få en ferdig dreiebok, ferdige øvelser, et ferdig testet konsept, som gjør det litt enklere å lykkes – og kanskje enklere å lykkes med lederutvikling som faktisk virker. Så det er Impact, det er det vi prøver å få til nå. Men det er bare en videreføring av de train-the-trainer-kursene vi har kjørt i flere år nå.

Og jeg pleier å si det sånn: det train-the-trainer-kurset vi startet for to, to og et halvt år siden, det er nesten som å kjøpe – hvis du kjøper sofa på IKEA eller kommode på IKEA, det har jeg gjort noen ganger, er det noen av dere som har kjøpt kommode på IKEA? Jeg har montert en, jeg er fullt ut i gang. Ikke sånn flaks, Anne. Ikke sånn at du kjøper flatpakket og må gjøre det helt selv – train-the-trainer-kurset vi har hatt før, det er veldig steg for steg, som en bruksanvisning: sånn gjør du det, med masse eksempler og alle verktøyene, men du må gjøre jobben selv. Det jeg mener at Impact nå er, er den ferdige kommoden. Du må ta den ut av esken, da, så klart.

Og så må du finne et fint sted å sette den. Og hvis du som hører på nå blir litt nysgjerrig, så kanskje det er noe for deg. Ok, blås i det da – men det er jo helt perfekt, det var en real reklamesnutt, bare der. Ja, det var det du har trent meg opp til. Nei, var det sånn? Det funker, altså, du jobber hardt for å få inn det, altså. Er det… tid for å kanskje runde av der? Jeg aner ikke hvor lenge vi har snakket, men det var utrolig kjekt å få lov til å mimre med dere. Tenke litt på hva som har vært, og den reisen vi har vært på. Vi kommer sikkert til å fortsette denne praten med et vinglass etterpå. Da får ikke dere bli med, kjære lyttere.

Så jeg regner med at dette bare kommer til å eskalere utover kvelden. Tusen takk for at dere kom for å høre på den. Takk for at vi endelig ble spurt. Kanskje vi høres igjen episode 500? Ikke sant, det er jo en ære, da. Episode 250, og så er det dere som kommer inn. Helt klart, save the best for last. Tusen takk!

Synes du dette var nyttig? Tips gjerne en venn eller kollega om denne episoden, slik at flere kan få glede av det vi deler. Sjekk ut tidligere episoder på leonda.no/hr-podden, og følg oss på Apple eller Spotify for å få med deg neste episode. HR-podden byr på nye fagtips hver onsdag. Vi høres!