210: Arbeidsglede er et er valg du tar med Nina Nakling

Hva skjer når du kombinerer pedagogisk klokskap, humor, og en dose brutalt ærlig livsvisdom? Du får Nina Nakling – og en episode som treffer både hjertet og hjerne! Nina er i studio og snakker om hvordan du selv kan velge å ha arbeidsglede.

Samtalen spenner fra ekte arbeidsglede og trygghet på jobben – til hvordan kommunikasjon og samhandling (eller mangel på det!) påvirker både trivsel og kultur. Nina deler raust fra sin erfaring som pedagog, foredragsholder og menneskekjenner – og minner oss om at arbeidsglede ikke er noe du får, men noe du velger å prioritere.

En varm, ærlig og latterfylt episode for deg som vil skape litt mer glede på jobben – og kanskje i livet generelt.

👉 Følg Nina Nakling på LinkedIn eller besøk ninanakling.no for mer inspirasjon. 

________

Om dagens gjest:

Nina er pedagog med videreutdanning i endringsledelse, veiledning, coaching og pedagogisk utviklingsarbeid. Hun har en master i utdanningsledelse og studerer for tiden teampsykologi i Stavanger. Som Nina selv sier: "Litt snev av eksamens-fetisj holder deg jo i gang!".

Med et grunnleggende engasjement for mennesker og fag, en levende formidlingsstil og en god dose entusiasme, har Nina jobbet som foredragsholder i snart 20 år.  

________

Vil du ha e-post med ukens fagtips og personlig invitasjon til webinarer fra Leonda? Ja takk!

Sjekk ut Leonda sin nye eventkalender her - med inspirerende webinarer, frokostmøter og kurs.

Liker du det du hører? Trykk på følg i din podcast app så får du beskjed når nye ukentlige episoder legges ut.

Transcript

HR-podden er gitt til deg av Leonda. Leonda tilbyr et raust og inkluderende kompetansefellesskap for deg som jobber med HR-kompetanse eller lederutvikling i en virksomhet. Les mer om oss på leonda.no

Velkommen til HR-podden! Mitt navn er Anne Lise Heide. Jeg jobber som lederutvikler, foredragsholder og coach, og jeg har et veldig stort hjerte for HR-faget. Jeg leder digitale og fysiske kompetansenettverk i Leonda, og i godt selskap med spennende gjester byr jeg på faglig påfyll og aktuelle HR-tips hver uke.

Velkommen til ukens episode av HR-podden! I dag skal du få møte en av dem som lyser opp LinkedIn-feeden min. Hun er ordkunstner. humorist, herlig, selv, uhøytidelig, litt usikker på om det er et ord, men du skjønner hva jeg mener. Og så har hun en helt vidunderlig og gnistrende energi. Jeg tror jeg ble kjent med Nina via LinkedIn, men vi har spist lunsj sammen i Lillestrøm, vi treffer hverandre på konferanser, og så har hun holdt foredrag for nettverket mitt. Og nå, endelig, så har Nina Nakling takket ja og kommet til Mottaker Media for å spille i en podcast sammen med meg. Så, velkommen til HR-podden, Nina! Dette her er så kjekt.

Tusen takk! Og for en magisk intro. Helt nydelig! Vi prøver, vet du.

Men for de som da ikke vet hvem du er, eller har skjønt at det er Nina som lyser opp. LinkedIn-feeden din. Det kommer du jo snart til å gjøre som jeg. Men la oss bare begynne kort om Nina. Hva har du lyst til å fortelle om deg selv? 

Her skulle man jo hatt en sånn heis pitch, skulle man ikke det? Sånn 30 sekunders intro. Men kort om meg: Først og fremst er jeg mamma, og så er jeg kjæreste, og så er jeg halvgal og helseriøs FFF. Og det er foredragsholder, forfatter og førskolelærer. Og så har jeg en utpreget eksamensfetisj. Det tror jeg kanskje kan være det jeg kan si om meg.

Ja, det er litt gøy, da. Hva er det for noe? 

Jeg elsker å ta eksamen. jeg synes eksamen er en helt vidunderlig dag.

Ja, for man får godteri, eller?

Yes
jeg skjønte det, det måtte ha noe med det. Og så er det noe med litt alvorlig i det. Så er at  vi bor i et land hvor vi har 10 års skoleplikt og 13 års skolerett, og et høyskole-og universitetssystem som ligger helt åpen for oss. Vi kan studere hvor lenge vi vil, hvor mye vi vil, og det koster egentlig nesten ingenting hvis vi begynner å sammenligne oss med andre land. Og det synes jeg er helt fantastisk. Tenk å kunne ha det sånn, å kunne få lov å studere. 10 års skoleplikt og 13 års skolerett, det er mer enn folk rundt i verden har, og folk kjemper med livet som innsats for å få lov til å gå på skolen. 

Og vi har altså 13 års skolerett, det er helt utrolig bra. Da er vi i gang med perspektivtaking allerede her hørte jeg. Det var veldig bra. Og så kjente jeg jeg fikk dårlig samvittighet når jeg sa sånn. La oss begynne med kort om Nina; det var nesten litt ufint. Er det noen mer du har lyst til å?

Vi kan jo alltid fortelle mye, men jeg tenker at den jeg er og det jeg gjør henger jo tett sammen. Jeg er mamma, jeg er kjæreste, jeg er datter, jeg er søster, jeg er alle disse tingene, og så gjør jeg ting utsiden av. Og nå driver jeg med å holde foredrag og kurs, og det har jeg gjort i 17 og et halvt år.

Og før det var jeg førskolelærer, eller er du det samtidig?

Å, jeg er førskolelærer i bånd, midten og toppen. Jeg synes det er veldig snaut å være ting bare i bånd. Så alt jeg gjør og alt jeg har gjort siden jeg tok den utdanningen har jo vært preget av det. Så all etterutdanning henger sammen med den forrige og den forrige. Så den pedagogen i meg bor helt ut i huden. Den er ikke gjemt bort. Jeg mistenker at du nesten bruker litt av de samme triksene med ledere. Altså, ledere og barn er klin like. Det skiller kjøtt og ansiennitet. Altså, ledere er som regel litt voksne, så de er litt lengre ansiennitet, de har levd litt lenger. Og så har de lagt på seg litt i forhold til at de var fire år. Utover det, så er de ikke mindre eller mere mennesker enn barn på fire år. Så det er nøyaktig de samme mekanismene. Men du bruker kanskje litt andre ord på det. Men pedagogikk handler om der du er og veien fram til dit du skal. Det er jo kjernen i ledelse også.

Du har mange temaer du snakker om. Du har flere bøker. Når vi skal snakke nå til HR-folk så valgte jeg å kalle denne episoden «Arbeidsglede er et valg du tar». Og det kan jo være ganske provokativt for noen. Og jeg mener lett å si for deg som er foredragsholder. Du kan jo velge litt hvem du jobber med og hvor du reiser. Men du har jo, som vi er inne på nå, hatt en mer tradisjonell jobb tidligere i. Kan man egentlig bestemme seg for arbeidsglede?

Du må i hvert fall velge å prioritere det. For det er selvfølgelig. mange elementer som spiller inn. Det kan være en dårlig sjef og få ressurser. Altså, alle disse tingene her kan være med å spille inn. Men det er aldri sånn, hverken hjemme eller på jobb, at alt punktum er ræva. Det er ikke sånn at absolutt alt er drit. Og skulle det være sånn at arbeidsgleden din er på null, altså at den er totalt fraværende, da er du på feil plass. Da kan det hende at det er en annen plass hvor det finnes mer av den. Så noen ganger må man jo ta det valget. Nei, vet du hva, her er det virkelig ikke bra for meg å være. Jeg liker ingen og ingenting av det jeg gjør, og ikke i stedet. Da må man gå. Livet er for kort å være i jobb hvor man ikke trives. Og sånn tenker jeg det er litt sånn med trygghet også. For jeg mener jo at man kan velge trygghet. Altså, man kan velge at jeg er trygg nok. Vi snakker masse om det, koblet til arbeidsglede også. At det må være trygghet, og psykologisk trygghet, og fysisk trygghet. Jeg er helt enig i det. Men du kommer aldri til å leve et 100 trygt liv. Du må velge at du er trygg nok. Og sånn også, må du finne ut: har jeg arbeidsglede nok? Eller skal jeg gå rundt og leite etter den siste ti prosenten som jeg burde ha hatt, fordi arbeidsgleden min er på 90? Så det er noe med litt uglede, vil det alltid være. Men det er mest av det du leter mest etter. Så derfor tenker jeg at om ikke du kan velge å få arbeidsglede, så må du velge å prioritere den. Og jeg mener at du aldri må sette ansvaret for arbeidsgleden din eller hjemme gleden din til noen andre enn deg selv. Du må ikke outsource ansvaret for gleden din. For da blir du hvert fall ikke glad.

Nei, det var et godt poeng. Ok, så leder du i eget liv, altså?

Ja, eller hvert fall ta ansvar for det du kan ta ansvar for. Hvis jeg skal sitte og vente på at du skal gi meg arbeidsglede, kan det være at jeg blir sittende og venter veldig lenge. Jeg må jo finne ut av hva det er jeg trenger selv for at jeg skal synes at ting er ordentlig. Hva kan jeg bidra med for å få det? Og hva er det eventuelt som mangler her. Hva kan jeg bidra med for å eventuelt få det på plass? Og så er det ikke alltid at det går. Noen ganger så er det mest ræva. Men da må man jo ta en annen avgjørelse. Jeg har jo også jobbet steder hvor jeg har at jeg lurer på om jeg faktisk ikke passer inn her. Jeg passer ikke inn i denne gjengen. Denne gjengen passer ikke til meg. Det er rett og slett dårlig parforhold. Da må man gå.

Så uansett et valg du tar?

ja, jeg mener det da. Og så skjønner jeg at det er provoserende fordi at det skjedde, og så skjedde det, og jeg hadde ikke noe kontroll på det. Og det skjønner jeg. Av og til så snur det når det burde ha vært sol. Og så må man Jo, bare finne ut av hva jeg gjør med det. 

Du Nina, når du er ute og møter mennesker i ulike organisasjoner, hvilke utfordringer møter du oftest på?

Det er mye ulikt, men jeg vil si at det som egentlig er fellesnevneren for alle, er to ting. Det er kommunikasjon og samhandling. Noe jeg synes er veldig fiffig. Fordi kommunikasjon og samhandling er de to tingene du og jeg har øvd på lengst av alt vi har drevet med i hele livet. Fordi det, du ble født, så kom du ut, og da begynte du å kommunisere. Hvis du var litt treg, så ble du dasket i rumpa, og så var du i gang. Og fra det øyeblikket, så har du kommunisert i samhandling med andre mennesker. Så vi burde være. eksperter. Likevel, når det går på tverke, enten om det er i parforholdet eller i familien generelt, eller på idrettslaget eller på jobben, så er det to ting som får skylda. Og det er kommunikasjon og samhandling. Og det sier kanskje litt om hvor kompliserte vi mennesker er når vi ikke er alene, og hvor mye vi køler det til for hverandre ved å si og ikke spørre. Hvis vi blir usikre, så jeg tenker også at alt det andre som arbeidsplasser og firmaer og organisasjoner tar kontakt om, det er jo da arbeidskultur, motivasjon og faglig utvikling. Alt det avhenger av kommunikasjon og samhandling. Så dermed så blir de to tingene en slags grunnfundament for alt det andre. Det blir ikke arbeidsglede hvis kommunikasjonen er dårlig. Det blir ikke utvikling hvis samhandlingen ikke fungerer.

Og sånn apropos kommunikasjon, så innser jeg at du egner deg best for videokast. For her smekker det med hendene, og det lyder. De skulle ha sett deg; du kommuniserer jo med hele kroppen.

Det er sånn: Jeg er best live, er det ikke det man sier?

Kommunikasjon og samhandling - hva er det som gjør at det er så vanskelig for folk?

Jeg har ikke noe fasit på det, men jeg opplever, erfarer, og tror at det handler mye om at vi møter hverandre med hver vår utgave av verden, fordi vi har mentale modeller inni hodet vårt som baserer seg på det vi har opplevd det vi har lært, og den vi er, og hvor vi kommer fra. Alt dette gjør at alt som blir sagt, alt som blir hørt, alt som blir gjort, blir tolket gjennom våre individuelle modeller, som igjen gjør at vi tolker jo gjerne ulikt. Ta for eksempel, du og dine kollegaer har vært på et kurs, og så drar dere derifra, og så skal dere igjen gi hva dere har hørt. Og så tenker du: var du på samme kurs som meg?

Fordi vi tolker og oppfatter ting ulikt. Og når vi ikke sier ifra at jeg lurer på hva du egentlig prater om nå, så vil jeg tro at du vet. La meg gi et annet eksempel. Noen ganger så spør jeg: er det noen som prater et annet språk enn engelsk, tysk og skandinavisk? La oss si at her for forrige uke, så møtte jeg en som snakket Shona. Det er et språk i Zimbabwe. Jeg kan ikke Shona, og jeg kan heller ikke veldig tydelig Shona. Så det hjelper ikke at du, når du skal fortelle meg noe, er veldig tydelig. Hvis jeg ikke forstår det du sier, hjelper ikke at du sier det sakte en gang. Fordi jeg kan ikke språket du snakker. Dermed så må jeg si unnskyld, men nå skjønner jeg ikke hva du sier. Og hvis jeg blir usikker på hva du mener, så er det noe med å ta opp den igjen. Nå lurer jeg på hva du mener. Jeg tror kanskje at dette, stemmer deg. Når vi ikke gjør det, så misforstår vi hverandre. Og når vi ikke tar opp den misforståelsen så bruker vi ufattelig mye tid til å snurre opp de der trådene for å finne tilbake den opprinnelige misforståelsen. Så hvis vi kunne vært litt mer nysgjerrige på hverandre, litt mer spørrende, og lurer på hva du sa nå, nå vet jeg ikke hva du mener, i stedet for å umiddelbart agere på det du tror er det som var ment til å kommunisere, så tror jeg vi hadde klart oss bedre.

Og det er kanskje særlig hvis noen sier noe som du blir såret eller er litt sint, og da ta seg tiden til å være litt undersøkende og litt nysgjerrig, for noen ganger så sitter det jo bare i ditt eget hodet.

Og det er helt lov å bli provosert og bli seg og sint og alt mulig, men da kan du også, og det er ikke lett, men hvis du sier noe som gjør meg veldig sint, så kan jeg si når du sier dette, så skjer dette med meg. Jeg blir veldig sint nå, og jeg er usikker på om det var meningen, for hvis du gjorde det bare for å provosere, ja, men da er det noe helt annet. Så disse her følelsene som dukker opp, de er jo med å kludre det litt ekstra til, det må du bare lov å si.

Det kan man trygt si, og så er det jeg er helt med deg, det er ikke lett på noen slags vis. Men noen ganger så har vi nå hentet bare på å være mer nysgjerrig, for det er så mange misforståelser som skaper skurd i organisasjonen.

Nysgjerrighet er en superkraft, altså det er det som fikk oss til å lære alt det vi trengte å lære de to første leveårene, og du kan studere fra du er to år til du blir hundre, og du klarer fortsatt ikke å lære like mye som du lærte de to første årene. Og det er nysgjerrigheten, det er kraften bak det, så litt mer nysgjerrighet da, tror jeg vi er, det er bra.

Nysgjerrighet er en nøkkel i boken din som heter «Tenk om det går», dera snakker du om hva vi har fokus på og hvordan det påvirker oss. Kan ikke du si litt mer om det?

I fare for nå blir det litt sånn, bare du tenker lenge nok på det, så er det litt med at når du tenker en tanke, så lager du en slags stipla linje over barken i huet. Første gang du har tenkt den tanken, så er den stipla linjen som en slags dyretråkk ute i skauen. Den er der, men den er vanskelig å klare å følge. Jo mer du tenker den samme tanken, jo tydeligere blir den linjen i hjernen din. Dermed så blir dyretråkk til en liten gangsti, tursti, gangsti, sykkelsti, riksvei, og til slutt så har du tenkt det så mye at det er en helt forbasket E18 oppe i hodet ditt. Det er ikke sånn at du bare lar være å tenke på det, så går det bort, men jo mer du tenker på noe, jo mer plass tar det. Og da er det jo spørsmålet: hvilke tanker skal få lov å gro igjen og forsvinne som dyretråkket, og hvilke skal du tenke så mye på at det blir til en E18? Der mener jeg at du har et valg da. Og når noe skjer med deg eller noe skjer rundt deg, så har du to valg. Og det ene er å gjøre noe med det, spørre hva skjedde nå, eller hva mente du med det, eller hva det nå skal være, eller ikke gjøre noe med det. Og hvis du har valgt å ikke gjøre noe med det, så har du valgt det for evig tid.

Det der med å drive og dra det opp igjen, du i fjor sommer, så bla bla bla, sant. Så det er noe med å ta ansvar for det som dukker opp og de tankene som dukker opp. Skal jeg kvitte meg med den tanken? Skal jeg la den ligge, tenke den, legge den fra meg, ikke bruke den, eller skal jeg dyrke den videre?

Det er veldig interessant, for at det du sier nå, det at det å ikke gjøre noe med det, det er også et valg. Begge deler er et valg, og da må man ta ansvar for det valget også, faktisk. 

Absolutt, og det er helt greit for meg at du velger å ikke gjøre noe med det. Det som ikke er greit, er at du velger å ikke gjøre noe med det, og så anklager du meg for resultatet etterpå. Det er litt som å stemme til valget, sant? Vi har en rettighet til å stemme, og da tenker jeg, da gjør man det. Det vet ikke hvem jeg skal stemme på, vet ikke om alle er like dumme. Stem blankt da, da har du i hvert fall vist at her er det det ingen av dere vil ha. Derfor stemmer jeg blankt. Men nå protesterer vi å ikke stemme. Det er for meg helt idiotisk.

Veldig bra! La oss gå inn på jobben og snakke litt om kollegene på jobben. La oss si at du tilfeldigvis har en skikkelig irriterende kollega. Det kan være en som besserwisser, som alltid forteller deg hvordan du skal gjøre ting, eller kanskje det er en surpomp, en som er humørsyk. Og så er disse humørsykene da som kommer om morgenen og mumler; noen om det må da være lov å ha en dårlig dag. Når du sier blitt god morgen, så lett å si at ja, men fokuser på det som er positivt. Men har du noen medisin mot surpompene på jobben? 

Ja, og du får kjøpt den på hylle nr. 3 på Rema. Det hadde vært veldig deilig, en liten spray. Nei, altså, ja, vi har alle dårlige dager. Det er en del av å få lov til å være i. Alle har dårlige dager, jeg også. Og fordi alle har dårlige dager, jeg også, så trenger jeg ikke dine i tillegg. Jeg har mer enn nok med mine egne. Og jeg skal heller ikke gi deg mine i tillegg. Jeg tenker det er en gjensidig omsorg vi kan ha for hverandre. Og så er det forskjell på de helt normale opp-og ned-dårlige dagene, og når livet kommer med en, nå holdt jeg på å si, et stykke ord drittalsunami og feie beina dine under deg. Det er dagene hvor du trenger mye mer. Du trenger massiv støtte, terapi, altså ikke. Når livet kommer med dritt, det er noe annet. Men den der vanlige, men det må være lov å ha en dårlig. dag altså alle har det da mener jeg at du må ta ansvar for det selv, og tilbake igjen da til dette her med arbeidsglede. Finn det som gir deg glede i stedet for å gå grave på den skitten. Det er dritt. Det er en hel masse i livet som er dritt. Og hvis du innbiller deg at du skal ha et arbeidsliv uten dårlige dager, eller et liv uten dårlige dager, så blir det slitsomt. Men hvis du begynner virkelig å telle, og hvis du begynner å telle alt det som er bra, alle de dagene som er bra, så er det sykt mye mer av dem. Jeg har en stor helt i mitt liv, og det er min mamma. Min mamma er nå gått av med pensjon, og hun er gått langt over 70 år, men mamma gikk av da hun var 66 år med mindre fravær enn noen jeg kjenner. Hun er også en som har hatt mer sykdom enn noen jeg vet om. Hun hadde hjerneblødning i alder av 42, har to ganger holdt på å dø av crons. Vi pleier å tulle med at hun er nå på bokstav Z i legeboka, men hun sier jeg gidder ikke snakke om det som feiler meg, for da mister jeg helsa mi. Og det er akkurat det. Det er masse dritt som skjer oss med livet, og det er masse som kan feile deg. Du har en utfordring, har en sykdom, men det betyr ikke at det blir noe bedre av å prate om det hele tiden og sjate om det. Sånn er det med dårlige dager og alt det der. Ja, vi har det. Nå kommer snart en årstid av hvor det kommer mange dårlige dager. hvor det snurrer og snurrer, og noen syns det er veldig hyggelig. Ferdig måka snø er veldig bra, men det å henge seg opp i alt dette her, det blir ikke noe bedre av det. Og jeg trenger ikke dine. Jeg har mer enn nok med mine egne.

Ja, men du kan ikke si det til kollegaen. Kan du det, eller?

Og det er da jeg tenker at det er mitt ansvar å si fra hva det gjør med meg når du kommer med dette. Ikke sånn, du er så slitsomt når du. Men når du møter meg med disse dårlige dagene, så blir jeg veldig sliten. Jeg syns det er ubehagelig å få dine dårlige dager servert for meg. Det er mitt ansvar å si fra hva det gjør med meg. Jeg kan ikke forvente at du ser at det påvirker. meg sånn eller at du vet hva det gjør med meg, men jeg kan forvente at du faktisk tar ansvar for det når jeg forteller deg det. Jeg forventer ikke at du skal bli magisk blid og kjempepositiv og full av optimisme bare fordi jeg sier fra, men jeg forventer at du har en bevissthet rundt din egen smitte på det fellesskapet du er en del av. Det er litt den der: hvis du ønsker deg gode kollegaer, begynn å bli en selv. Bli det du selv vil ha, og så kan ikke du vite hvis ikke jeg sier fra. Hvis du og jeg er kollegaer, og du hver eneste mandag sier «hater mandager», og jeg synes «mandager» er deilig, så er det min oppgave å si at «jeg skjønner at du synes mandager er slitsomme, men hadde du giddet å holdt det for deg selv. Jeg elsker mandager, og jeg skal la være å pøse min lykke over mandagen på deg. Men kan vi ha respekt for hverandre og at vi har ulike oppfatninger av det, sånn at ikke du ødelegger min, og jeg ødelegger din?»

Det er veldig spennende, for det du snakker om er jo hvordan vi trener på en respektfull kommunikasjon, der vi er tydelige og der vi tør å gi tilbakemelding også til en kollega og ikke til noen. Det er en ting å gi tilbakemelding som leder, men det å gi tilbakemelding til noen andre som er på samme nivå som deg og som har like stor rett på … Det kan være litt ugreit iblant eller det kan være litt vanskelig, synes folk.

Og det skjønner jeg, for det synes jeg jo også. Men da er jeg tilbake igjen til hva er det jeg egentlig vil ha. Det jeg virkelig ønsker meg, er en arbeidsdag hvor vi kan ha det bra sammen, veldig enkelt. Da trenger jeg å si fra til deg at du ødelegger mine mandager ved å gjøre sånn eller sånn. Jeg trenger å gi beskjed om det. Selv om det er ubehagelig å si det til deg, så er det mye mer ubehag som kommer ved at jeg ikke sier noe. Så det er litt som vi sier til barna: Må rive av plasteret, for da er det ikke vondt. Det er ljug. Det er dritvondt å rive av plaster. Slutt å si at det ikke er vondt. Det er vondt, men det er vondt veldig kort. Men det vi driver med i kommunikasjon på arbeidsplassen, det er å rive sånn plaster i mikrofart. Så det er dritvondt, kjempelenge. I stedet for å ta den praten, og så er det vondt der og da, men så blir det jo bra etterpå igjen. Men så driver vi med den der luggingen i ukesvis.

Nydelig metafor. Ok, jeg er helt med deg. Dette må vi ta et ansvar for selv. Men jeg tror vi kan trene litt på det og si frem på en noen måte. For jeg må innrømme at når jeg var leder, for mange år siden, jeg var leder og ikke hadde lært så mye om kommunikasjon, så var min løsning å hente inn sånne som deg som kunne fortelle alle de andre det. Det var en veldig fristende løsning. Er det flere enn meg som har gjort sånn, eller bare jeg som er så feig?

Nei, med fare for å avsløre, så er du nok at du ikke er alene om det. Men jeg tror det ligger en logikk i det, fordi at det blikket utenifra, det kan være godt. Hvis vi går helt inn i parforhold, bare det å ha en tredje person som kan se ting litt utenifra, gjør det at det er lettere å se seg selv. Og sånn blir det litt på arbeidsplasser også, fordi den som kommer utenifra har heller ingen bindinger eller forpliktelser utenfor det opplegget vi har nå. Det betyr at det som sies, eller det som gjøres, det blir ikke tillagt en agenda. At du som HR-leder, eller du som avdelingsleder eller toppleder sier dette for å... Men den som kommer utenifra sier det ikke for å være der for å... Men er der for å belyse ting og sette ting litt fra hverandre, så vi kan bygge på nytt igjen sammen. Og den der nøytrale parten, det tror jeg er nyttig, eller jeg er 100 sikker på at det er nyttig. Så ja, det er fristen å gjøre det, så slipper du, men noen ganger er det lurt at du slipper også. Og ikke at jeg skal komme inn der, og så skal jeg bare gjenta det du sier. Du kan fortelle meg, nå forteller du den, det og den, det for det funker ikke. Men at vi har et felles mål inni horisonten, det er fint.

HR har jo faktisk også mulighet til å være en litt sånn nøytral part noen ganger. Altså, du kan høre at det er noe gruff i en avdeling du er kanskje ikke involvert i, det selv på noen vis, men hvordan kan en som da er utenfra, typisk HR, bidra med å løse opp i kommunikasjon og samhandling som ikke funker?

Det jeg pleier å si, er at noen ganger er det nok med en enkel dose. Det er litt sånn engangsspray hvor man utenfra kan komme med et lite vennlig tupp i rumpa og en dytt i riktig retning, egentlig dit alle vet at vi bør gå, men ingen har egentlig lyst. Så når du kommer utenfra, så blir det lagt kanskje litt ekstra vekt i det, fordi de har jo hørt HR-lederen si dette, de har hørt at lederen har sagt dette, og så kommer det noen utenfra og sier det også, så blir det et slags dytt i rumpa. Det kan være lettere at en utenfra gjør det. 

Andre ganger så hjelper det ikke å være der, en dag eller et foredrag. Da er det lengre prosesser hvor vi jobber i halve dager, kanskje, og så møtes vi tre ganger, fire ganger, og så er det forpliktelser med arbeidsoppgaver imellom som gjør at man tar enda litt mer ansvar for det som faktisk må gjøres, ikke bare det vi snakker om at skal gjøres. Noen ganger så er det rett og slett det at noen kommer inn og minner dem på deres egen intelligens og får dem til å si at vi vet jo dette her, nå har vi surret oss bort på et eller annet helt fremmed jord la oss komme oss inn på rette veien igjen. Så det kommer an på hvor «gruffete» gruffen er.

Så når du sier tupp i rumpa, så kan det være litt som bevisstgjøring på at du har ansvar for arbeidsmiljøet selv. Alle, har nok med sine egne dårlige dager og så videre. Ja, og det er jo det veldig enkle, sant?

Innleverer dette her slags på en måte highlight for at man skal, ja, stemmer jo dette. Dette vet vi jo egentlig. Da er gruffen bare som en litt sånn tørr ALI kaffe, sant? Men noen ganger så har gruffen vært her så lenge at det har blitt mugg på den. Det er klart, den blir jo ikke kvitt på en sånn runde. Fordi da er den irritasjonen. Se for deg at det kommer en bitteliten grus tein. En bitteliten stein trillende mot deg, du skjønner at hvis ikke du gjør noe med den nå, så treffer den meg. Så du stopper den. Det går helt fint; det gjør litt rand vondt i det du stopper den steinen, men det går fint an å gjøre det. Hvis du lukker den i øynene, så vokser den steinen, sant? Og nå begynner den å bli så stor at det er farlig at den treffer deg, og til slutt så har du strutsa deg gjennom dette og latt vær å snakke om dette, sånn at det er blitt et nesten ubestigelig fjell. Og da begynner det å bli fryktelig vanskelig. Jo lengre tid det går, og jo lengre gruffen får sitte, jo dypere sitter dette, og da begynner masse følelser å dukke opp og så blir det personlig, og da er det vanskeligere.
Det er en annen idrettsgren.

Ok, så det er kanskje den viktigste jobben til HR, det å passe på at den steinen ikke blir for stor, at vi tar tak i ting i gruffen før det gror mug på den, og så videre.

Ja, for jeg tror at vi mange ganger håper at det bare skal gå over, sant? At hvis vi ikke snakker om dette nå, bare en liten stund til, så går det sikkert over. Jeg tror ikke det noen gang har skjedd. Oppstått gruff gruffer seg ikke vekk av seg selv. Det må snakkes om, og til hva som helst gruffene har i sted. Ja, det er ubehagelig, det. Man kan grue seg litt, og man kan oppleve at det er vanskelig og alt, men det blir ikke noe lettere. Det der med at strutsene tar huet ned i sanda, det er så dårlig taktikk at strutsene gjør det jo ikke selv heller. Det er ikke sånn at rumpa til strutsen blir vekk fordi huet er lengst ned. Og sånn er det med de samtalene vi ikke har lyst til å ta. Vi har den lille gruffen som har oppstått, og vi tenker at det går over, vi lukker øynene, men vi gjør ikke det. Gruff som ikke tas tak i, det gruffer seg til.

Hvis vi da ikke er i dette gruffete miljøet, men vi tenker at vi har lyst til å skape et skikkelig bra arbeidsmiljø, hva er det som betyr mest for å skape et trivelig arbeidsmiljø på jobben? 

Hadde det bare vært fire ingredienser, så hadde alt bare vært helt nydelig.

Er det ikke det? Du baker, så ordner du, og så gir du ut oppskrifter.

Det er litt vanskelig å svare på. Jeg tror at det både er individuelt og felles. Vi har alle sammen et grunnleggende behov for å bli sett, kjenne på verdi og føle på mening. Jeg ønsker å bli sett, jeg ønsker å kjenne at jeg har verdi, og at det jeg gjør gir mening. Sånn sett er det veldig enkelt å svare på. Man må se folka, man må se kollegaene, man må se folka som er rundt deg. Det er det enkle. Så mener jeg at dette med et godt arbeidsmiljø, det er noe vi skaper. Det er ikke noe du får. Også oppleve at det er en del som begynner en plass for å få et godt arbeidsmiljø.

Og det får man ikke. Det skapes, og det skapes av folk med vilje til å delta. Det betyr at du må være med på å putte noe inn, før du kan forvente å få noe ut. Og jeg tror vi er altfor lett til å lete etter det vi vil ha, og det vi skal få. Også glemmer vi litt det vi faktisk må putte inn. Og det er sikkert fordi vi er bedagelige og later til å kunne få. Også hører vi om denne flotte arbeidsplassen hvor du nå har fått jobb, og du skal få et godt arbeidsmiljø. Altså, ord betyr noe. Og i det jeg sier at jeg skal få et godt arbeidsmiljø, så har jeg egentlig abdisert litt fra mitt eget ansvar om å være med på å skape.

Men hvis vi tenker at denne arbeidsplassen skal jeg få lov til å være med på å skape et godt arbeidsmiljø. Da tror jeg det vil skje mye.

Veldig godt bilde på det. Du skal være med på å skape et par sånne ingredienser du putter inn i den skapningen da, for å  skal gjøre det konkret.

Veldig enkelt. Hvis du snur på din i hodet ditt da, så tenker du, hvis du ser for deg den aller aller beste kollegaen du kan tenke deg, hva er det som gjør denne kollegaen så fantastisk? Hva er det ved å kunne gjøre som gjør at du bare elsker denne kollegaen din? Begynn med å gjøre det. Fordi folk sier ja, jeg skal begynne når noen andre har begynt. Altså nei, hvorfor skal du sitte og vente på det? Hvis alle sitter og venter på at noen andre skal begynne, så kommer det ikke til å skje en dritt. Alle står helt stille og bare venter på at magien skal skje. Så finn ut da, hvordan ser drømmekollegaen din ut? Og da mener jeg ikke utseendemessig. Du kan gjerne ha med deg det også, men altså, hva gjør vedkommende? Og så begynner du å gjøre det.

Veldig bra! Herlig, nå har vi tankene forsvunnet. Nå er ikke jeg podcasten lenger, jeg tenker på drømmepleier.

Nei, men jeg tenker, og så høres det litt ut som at jeg mener at du skal være et sånt supermenneske og bare gi av deg selv og alt noe sånt. Nei, det er ikke det. Men du må gi noe. Hvis vi skal lage et godt koldtbord da sammen, så er det sånn at ingen lager det koldtbordet helt alene, for vi er enige om at vi skal gjøre det sammen. Og du er nødt til å gi litt for at det skal bli dette gode med alle disse deilige rettene, og da må du bidra litt. Du må ikke tenke at alle andre tar med, så jeg trenger ikke. Hvis alle tenkte det, så blir det et fryktelig kjedelig koldtbord. Kanskje bare med tre kabareter, og det er jo ingen som er eter.

Vi har mye 70-tallsspill til kabaret her. Det var litt slemt da, for det er kanskje noen som sitter der og elsker kabaret av de som hører på. Det som er litt artig med den øvelsen du sa i sted, er å snu hodet og tenke på «hva er det du ønsker av din kollega», og så kan man bli opptatt av at man skal stille opp og hjelpe til, men hva er det folk liker best? Det å spørre om hjelp, det å kunne være rådgiver, det å kunne bidra, det å tørre å la kollegaene være der for deg, det er faktisk også en greie.

Men det er kanskje en av de tingene du vil si da, når du tenker på at drømmekollegaen din er en som ber om, kommer til meg så jeg kan stille opp for. Ja, men hvis andre skal få stille opp for deg, så må du be om hjelp. Jeg kan ikke vite at du trenger hjelp hvis ikke du sier noe.

Nei, men det er veldig typisk, sånn som vi ikke gjør, for vi vil ikke bry noen, og så vet vi at folk faktisk setter pris på deg når de kan få lov til å bidra. Ikke kanskje med å gjøre jobben for deg, men være rådgiver, dele av sin klokskap, kunnskap og så videre.

Der har jeg et helt konkret eksempel. Hjemme, der hvor jeg bor i mange år, fikk jeg låne gressklipperen til naboen. Og jeg syntes etter hvert at det ble så pinlig å spørre, og de sa du trenger ikke spørre, bare gå og hent den De var veldig glade for å kunne hjelpe meg med det. Til slutt begynte jeg å lete. Hva er det de mangler? Hva er det de ikke har? De hadde ikke stige, så jeg kjøpte lang stige og ga beskjed om at jeg hadde stige. Da begynte de å spørre om å få låne stigen. Og så begynte jeg å tenke, under jeg synes det er så stas at de spør meg, at jeg til og med kjøper stige for at de skal kunne spørre. Det kan jo hende at de liker at jeg spør om hjelp der også. Det er noe med det. 

Det er så bra bilder på det. Den kommer til å sitte igjen, den historien om stigen og gressklipperen. Nydelig. Hvor var vi igjen? Hvis du skulle sett noen samspillsregler for å ha det kjekt på jobben, hva burde du vært med i de reglene?
Der må jeg sette over så skulle det rett og slett stå: bli det du selv vil ha. Det er min overordnet. Og så vær våken. Og da mener jeg ikke at du bare skal være våken, men vær våken, se folkene dine, se rundt deg, se med øynene, se med ørene, og se med magen eller hjertet, om du vil. Altså, hvordan er det med folkene rundt deg? Spør hvordan folk har det når du faktisk har tid til det. De svarer ikke bare som en sånn frase. Og hva trenger du, og på hvilken måte kan jeg være med på å bidra til at du får det? Vær våken og bli det du selv vil ha.

Nydelig. Enkelt og greit. Skal ikke gjøre det vanskeligere enn som så. La oss komme litt inn på lederne her på slutten. For mange snakker jo om lederne, og det er jo ledernes feil hvis ting ikke fungerer på jobben. Hva er ledernes ansvar, og hva er de andres ansvar? Eller det har du kanskje svart på allerede, men jeg har bare lyst til å snakke litt om lederne.

Jeg pleier å bruke en sånn uttale som at det ikke er leders ansvar å gjøre deg lykkelig på jobben. Og der er det to ord som er viktige for meg, og det er ansvar og lykke. Å gjøre deg lykkelig på jobben, hvis du går rundt og er lykkelig hele tiden på jobben, da tror jeg du egentlig ikke er frisk. Lykke er noe vi dupper tærne ned i av og til. Men du skal trives på jobben. Det er ikke lederens ansvar at du skal trives; det er lederens jobb å legge til rette for. Det er noe annet. Så har vi alle oss og leder ansvar for hvordan egen væremåte eller egen atferd påvirker det fellesskapet vi deler. Sånn at i det jeg begynner å peke veldig, veldig mye utover, så igjen så fraskriver jeg meg mitt eget ansvar inn i det fellesskapet. Jeg opplever at det er veldig mange ledere som er veldig oppgaveorienterte. En relasjon som er menneskeorientert. Og det er ikke noe feil i det, for oppgavene må gjøres, og det er helt nydelig. Men i en tid hvor dette blir sett, ikke bare som noe vi trenger, men noe vi forventer, så kan det bli vanskelig å møte med noen som er veldig oppgaveorienterte. At det du gjør, er det som teller, ikke det du er. Så oppgavene må gjøres, men det er kanskje ikke oppgavestyringen som skal få størst plass eller komme først. Denne lederen har jo ansatt folk som er i stand til å ha kompetanse til å løse oppgavene. Så kanskje er det den, rett og slett, se folkene dine. Se dem med øya, øre og hjerte. Så lederne har en jobb å gjøre, men det har jeg også. Jeg har også et ansvar å se lederen min, se kollegaene mine. Det er ikke lederens ansvar å få meg til å se. Det er lederens ansvar, strukturelt og organisatorisk, til å legge til rette for at ting er mulig. Men vi kan ikke da sitte med armene i korset, på vei hvor stor, og bare forvente igjen å få. Si det på en annen måte, så er det et puslespill. Så lederen er kanskje brettet, puslespillet skal ligge på. Alle vi andre er brikkene. Og så legges disse brikkene, og de høres sammen, og de skal utgjøre et bilde. Og så er rammen og strukturen lagt der i organisasjonen og ledelsen av dem, så man legger til rette for. Hvis du ikke bidrar inn så blir du et hull i puslespillet, og da syns det. Og så kan man si at det er lederen også en brikke i det spillet. Her kan man bruke den metaforen på mange ulike måter. Poenget er at vi har alle et ansvar. Leder har et overordnet ansvar for å sørge for at det er rom for å gjøre, og dette går på rammer og ressurser og alt dette her. Men det som virkelig teller, det å bidra inn i fellesskapet. Det er vårt alles ansvar. Det er derfor det heter medarbeiderskap, med lederskap. Du skal være med i arbeidet, være med i ledelsen. Alt som skjer, og ledelse på en arbeidsplass, handler egentlig om absolutt alt som er der. Alt som sies å gjøres og avgjøres, og alt det utgjør jo hele organisasjonen. Du har et ansvar.

Nå ble jeg veldig interessert i hvor er HR i denne puslespillmetaforen. Det har du kanskje ikke tenkt på før.

Jeg tenker at er ikke HR også en del av det puslespillet? Nien brikker finner du ikke ut av hvor noen brikker hører hjemme før den ene brikken er lagt ned. Det kan hende at der kom den brikken med den armen på. Det kan være HR, og da har du hele figuren. 

Og så er det den brikken som er borte. Den som ødelegger hele. Her har du jobbet i mange timer, og så mangler du den brikken.

Da må du finne ut om den brikken er mistet. Er den på en måte long gone? Da må vi jo kjøpe ny, ansette en.Er det en som er helt borte? Personen er ikke her. Eller er det en som ligger på utsida av brettet og nekter å bli med? Så det kan puslespillbrikker gjøre også.

Hos meg, i hvert fall.

Legger du mye puslespill hjemme?

Jeg gjør det. Det er helt gjerne du aktivitet, og det er helt nydelig. Og jeg blir så engasjert. Dette er jo en metafor du kan flåse med, og alt mulig. Poenget mitt er at veldig mange forventer å få mer enn de forventer av seg selv å bidra. Og det er noe med den balansen, tenker jeg.

Nydelig. Jeg synes det er et veldig bra sted å runde av. For det er jo nettopp det det handler om: vi er nødt til å bidra, og vi må være med å skape. Og så får vi som fortjent, skulle jeg til å si, for det at vi har vært med å skape.

Bare for å ta det i forhold til partneren: Mange av oss har partnere som vi med vekslende hell har prøvd å endre på. Fordi vi tenker, hvis bare han eller hun gjør sånn, da blir det fint, vi endrer på det. Og det funker veldig dårlig. Men det skjer magi også med partnere når du begynner å endre på deg selv.

Du, vi skal runde der. Jeg har bare lyst til å spørre deg om noen har lyst til å bli bedre kjent med deg, eller følg Nina på LinkedIn, det må jeg bare si: Nina Nakling på LinkedIn. Masse gøy, alle videoer. Men hvor kan de finne mer om Nina?

Du kan gjøre som barna mine da de var på ungdomsskolen og fikk øvelsen «Øve på Google». Hahaha! Det finnes mye rart når man googler Nina Nakling. Ellers så finnes det en nettside som også er ninanackling no. Og så er det profil på athenas.no, så det er lett å få tak i meg. Og det er lov å ringe. Ingen som gjør det lenger. Veldig hyggelig med ringing. Det var lett å finne mitt nummer også. Hvis jeg nå får 700 telefoner, så var det kanskje litt voldsomt.

Har du skapt det selv.

Nei, men det er hyggelig å snakke med folk. Tusen takk for at du kom til Lillestrøm og var med på HR potten. Tusen takk for at jeg fikk komme.

Synes du dette? var nyttig. Tips gjerne en venn eller kollega om denne episoden slik at flere kan få glede av det som vi deler. Sjekk ut tidligere episoder på leonda.no/hr-podden. Og følg oss på Apple eller Spotify for å få med deg neste episode. HR potten byr på nye fagtips hver onsdag. Vi høres.