196: Fasiliteringstips for HR med Synne Platander

Hva gjør egentlig en god fasilitator? Hvordan legger du til rette for gode prosesser, møter og læring i arbeidslivet? I dagens episode har vi besøk av fasilitator, kursholder og teaterpedagog Synne Platander. Synne og Anne Lise snakker om kunsten å fasilitere – og hvorfor det er en undervurdert kompetanse i HR og ledelse. 

Du får blant annet høre om:
•Hva fasilitering egentlig er – og hvorfor det er viktig
•Hvordan du skaper trygghet, involvering og eierskap i grupper
•De tre fasene i en fasiliteringsprosess: åpning, prosess og avslutning
•Konkrete eksempler og metoder du kan ta i bruk
•Hvorfor god fasilitering kan spare deg for masse tid og planlegging
•Og ikke minst: en liten øvelse du kan teste med en gang

🎧 Klar for inspirasjon, påfyll og litt fasiliteringsmagi? Trykk play!

📌 Vil du lære fasilitering i praksis? Meld deg på vårt neste fasiliteringskurs 16.–17. oktober på Smakfulle Rom! Her får du verktøyene du trenger – og erfaringene som gjør at du faktisk bruker dem. Les mer på leonda.no/events

________

Om dagens gjest:

Synne Platander er pedagog og fasilitator, med lang erfaring som kursholder innen teater, lederskap, språk, kommunikasjon og gruppeutvikling. Hun er utdannet drama- og teaterpedagog (cand. philol.), med spesialisering i playbackteater. Hun har også utdanning innen veiledning og coaching, voksenpedagogikk, psykodrama og aksjonsmetodisk prosessledelse.

Synne er opptatt av å skape inkludering, involvering og engasjement hos gruppene hun møter. Med sin rike verktøykasse har hun fasilitert kreative læringsprosesser for små og store virksomheter, i både privat og offentlig sektor, med Skandinavia som sitt virkefelt. Hun er særlig opptatt av historiefortelling og den gode lyttingens kraft, og bruker dette aktivt i sin fasilitering.

________

Vil du ha e-post med ukens fagtips og personlig invitasjon til webinarer fra Leonda? Ja takk!

Sjekk ut Leonda sin nye eventkalender her - med inspirerende webinarer, frokostmøter og kurs.

Liker du det du hører? Trykk på følg i din podcast app så får du beskjed når nye ukentlige episoder legges ut.

Transcript

HR-podden – Episode 196: Synne Platander

I denne episoden møter du Synne Platander – fasilitator, teaterpedagog og en av Anne Lise Heides gode samarbeidspartnere. Sammen utforsker de fasilitering som fag og metode, og hvorfor dette er en kompetanse alle som leder prosesser, møter eller utviklingsarbeid bør mestre. Episoden byr på refleksjoner, konkrete tips og en øvelse du kan teste selv.

📌 Vil du lære fasilitering i praksis? Meld deg på vårt neste fasiliteringskurs 16.–17. oktober på Smakfulle Rom. Her får du verktøyene du trenger – og erfaringene som gjør at du faktisk bruker dem. Les mer på leonda.no.
 

HR - Podden - Episode 196 - Synne Platander.mp3

Nå skjer det. Tirsdag 10. juni åpner Norges største digitale HR-nettverk opp for nye medlemmer. Bli med et røyst og inkluderende kompetansefellesskap for deg som jobber med læring, lederutvikling eller hele HR-feltet fra A til Å. Meld deg nå og få tilgang på alle ressurser i medlemsportalen før du tar sommerferie. Din medlemsperiode starter opp i august. Du betaler altså ingenting for juni og juli. Siste frist og siste mulighet for å bli med 2025 er fredag 20. juni. Sjekk ut våre nettverk på leonda.no.

Velkommen til HR-podden. Mitt navn er Anne Lise Heide. Jeg Andersom lederutvikler, foredragsholder og coach, og jeg har et veldig stort hjerte for HR-faget. Jeg leder digitale og fysiske kompetansenettverk i Leonda, og i godt selskap med spennende gjester byr jeg på faglig påfyll og aktuelle HR-tips hver uke.

Velkommen til ukens episode av HR-podden, og til et av mine favoritt temaer, fasilitering. I denne episoden skal du få møte en av mine gode samarbeidspartnere, nemlig Synne Platander. Synne skal få si litt mer om seg selv om en liten stund. Jeg har lyst til å fortelle kort om vår reise sammen, og hvordan vi traff hverandre. Jeg synes det er så gøy med tilfeldigheter som skaper nye muligheter. John Crumbles snakker så fint om det som han kaller land happenstance theory. Mye av det som former vår karriere og livsvei skjer ikke nødvendigvis etter en fast plan, men gjennom tilfeldige møter, erfaringer og muligheter. Så målet er derfor ikke å unngå tilfeldigheter, men å utvikle holdninger og ferdigheter som gjør at man kan gripe disse mulighetene når de oppstår.

Jeg føler at mitt møte med Synne var nettopp en sånn tilfeldighet som ble til noe mer. Jeg traff Synne og hennes ektemann Jan på et IDG-hub-møte høsten 2023. De fasiliterte en ferdighetstrening innenfor bærekraft, og jeg ble sykt imponert over fasiliteringen. Fascinert nok til å gå bort og spørre om å få ta et bilde, for å så fortelle om opplevelsen på LinkedIn. Det ble til en lunsj. så en gjesteforelesning i lederutviklingsnettverket, toppet med fasiliteringsmagi med både Synne og Jan på sommerfesten til London-nettverket, før vi inviterte til webinar med mange hundre deltakere høsten 2024. Og når vi kom så langt, så hadde vi oppdaget hvor godt vi likte å jobbe sammen, og det ble starten på et fasiliteringskurs for HR som vi holdt første gang april 2025.

Og nå planlegger vi for nytt kurs. Det var virkelig på høy tid å invitere til besøk på HR-podden. Velkommen i studio, Synne Platander. Tusen takk, Annelise. Det er utrolig sted, så er jeg en av mine gode samarbeidspartnere som gjest på podden. Men vi må jo starte med å la lytterne bli litt bedre kjent med deg. Hva har du lyst til å fortelle om deg selv? Ja, hva har jeg lyst til å fortelle om meg selv? Jeg er veldig mange ting, egentlig. Jeg har mange roller, mange hatt. Det er veldig mange bein å stå på, om du vil si det sånn. Jeg er fasilitator, kursholder, prosessleder, språklærer, teaterpedagog og playbackteaterinstruktør, blant annet. Blant annet, herlig. Jeg driver mitt eget firma, Platander Samspill Utvikling, som tar konsulentoppdrag, og så skriver jeg også på en fagbok om playbackteater.

Og så har jeg en teatergruppe som heter Teater Mosaikk. og som jobber med teater som dialogverktøy ute i organisasjoner. Jeg er utdannet drama- og teaterpedagog, og har etter hvert fordypet meg i alt som har med kommunikasjon og gruppeutvikling å gjøre. Lederskap, coaching, aksjonsmetodisk prosessledelse. Mye av min kunnskap når det gjelder fasilitering særlig, har jeg med meg fra Sverige. Det var der jeg bodde på den ... Skal vi si den ekspansive fasen av livet. Jeg har alltid vært veldig opptatt av hva som skjer i og mellom mennesker når mennesker møtes. Og kanskje spesielt opptatt av den gode lyttingen og hva den gjør med oss. Både på et personlig plan og i arbeidslivet. Ikke sant? Ja. Så bra. Vi skal snakke om verdiene av god fasilitering i dag, som henger til sammen med lytting og sånt som du er inne på.

Men la oss starte med å definere begrepet. Hva er egentlig fasilitering? Ordet «fasil» er latin og betyr «lett». Så «fasilitere» er jo da å gjøre lettere. Det vil si å legge til rette for en god prosess, for det er jo den sammenhengen vi bruker det. Egentlig bare å gjøre det lettere for folk å snakke sammen om viktige ting. For det er jo slik at i alle sammenhenger er det der mennesker møtes for et formål, så pågår det også en prosess. Og det undervurderer vi ofte. Faslitatorens oppgave er jo da å støtte denne prosessen, sånn at mer av gruppens ressurser blir aktivert. Ja. Ja, og vi bruker det jo på mange arenaer. Det er ikke bare sånn, man kan tenke prosess, og hva er det for noe spesielt? Ikke sant?

Det kan være alt fra et lite møte på jobben, til kurs, til konferanser, til endringsprosesser. Fasiliteringen er den delen av en prosess som du gjør litt bevisst. Du bruker metoder for å støtte prosessen fremover. Så det handler jo veldig mye om å skape engasjement og involvering, bygge åpenhet og tillit. støtte psykologisk trygghet, sånn at folk vil være med. Jeg er litt opptatt av det, og på en måte stimulere den lysten til å delta. Så hvis folk ikke kjenner seg delaktige, så kobler de lett ut. Det har dere sikkert erfart, alle som lytter, at man sitter på et møte, og så detter man ut litt, fordi man enten ikke blir spurt, eller noen snakker veldig lenge, eller det har ikke helt med deg å gjøre.

Så fasilitatorens viktigste jobb, tenker jeg, er å sikre at alle får mulighet til å bidra. De kjenner seg delaktige. Og da finnes det jo masse gode verktøy for å oppnå dette. Ja, ikke sant? Og det fascinerende er jo at dette med fasilitering, det er også et fag. Jeg tror jeg var kommet ganske langt inn i min reise som både møteleder og kursleder, for jeg skjønte at, åja, dette er et fagfelt, her finnes en verktøykasse, det er en metode, det er faktisk noe man kan lære seg. Ikke sant? Og det jeg vet ikke om, det er at Norge henger litt etter Sverige her. For dette ordet har jeg på en måte levd med mye lenger, og kjente at jeg var mer fremmed når jeg kom til Norge.

Men det er mer og mer oppmerksomhet på det, at man faktisk kan lære seg det. Klart noen, som med lederskap og andre ting, noen har mer i seg som gjør det lettere, men alle kan lære seg fasilitering. For når vi hadde kurset, da snakket du også om det med, bredden i fag og ulike fasiliteringsroller. Det er ikke bare én ting. Da har jeg lyst til å høre litt om hva slags type ferdigheter må man beherske for å være en god fasilitator? Ikke sant? Ferdigheter, egenskaper. Men ferdigheter er et godt ord, egentlig. For det første må du kunne lytte godt. Du må være genuint interessert i andre mennesker. Det tror jeg er en forutsetning. Du må evne å skape kontakt, bygge tillit. Du må være god til å stille åpne spørsmål, stille relevante spørsmål.

Det er jo en vitenskap i seg. Ja, ikke sant. Så må du tenke prosess, og kunne skape en god design. Så du er veldig mye en pedagog også. Du må kunne lede og følge. En fasilitator styrer jo prosessen, men du må også være lydhør for hvor er gruppa nå? Ja, det er en god presisering. Du kan ikke bare legge en plan og så lede gruppen gjennom din plan. Nei, for det er ikke sikkert de responderer akkurat sånn som du har tenkt. Og da er det noe med å ha nok verktøy i bagasjen til at du kan improvisere. Så du må egentlig være en improvisatør til en viss grad. Du vet hvor du skal, men det er noe med at åpner du for fasilitering, så åpner du også for andres respons og innspill.

Og hvis du ikke er villig til å ta imot det, da er det kanskje ikke fasilitering du skal holde på med, tenker jeg. For det er noe med å være i den dialogen. Og så må du selvfølgelig være en tydelig rammeholder. Du må passe tiden, du må gi instruksjoner. Så det er mange hatter. Og du må ha en helhetstenkning, et helhetsperspektiv. Vi kaller det gjerne helikopterperspektiv, og så kunne løfte blikket opp og se hva er det som pågår nå. Både her i rommet, og hvor er jeg nå i forhold til min planlegging, det jeg hadde tenkt å gå gjennom, og hvordan er vi i forhold til relevans. i forhold til den større prosessen. De målene virksomheten har og sånne ting. Nå får jeg det til å høre fryktelig komplisert ut.

Men jeg tror det er et poeng at det er så mye mer enn vi tror. For jeg kunne jo tenke på at det handler om gode øvelser og verktøy. Men det er så mange ting å passe på. Det er, altså i dette helhetsperspektivet, og jeg husker også vi hadde en øvelse på kurset. Der du snakket om de ulike fasiliteringsrollene, og der er det noe som ligger oss veldig naturlig, mens andre ting må vi trene mer på å være bevisst på. Ikke sant? Noen er kanskje kjempegode på å være en sånn inspirerende som får folk med, men kanskje ikke like gode på å lytte. Andre er kjempegode på å lytte, men glemmer tid og rom. Du har ulike roller, det er et godt ord egentlig, dele roller i fasilitatorrollen, som man må bli bevisst først, og så kan man begynne å trene. Ja, det var kjempekult, og jeg falt jo rett inn, jeg kunne stå på den med struktur og tid og sånne ting, kjenne meg helt hjemme der, det tar vi full kontroll på, men så er det andre delroller som bare, åja, den må jeg jobbe litt mer med. Husker du noe av hva det var for din del? Hvilke jeg skal jobbe mer med? Nei, vet du hva, ikke her nå. Nei, det må jeg komme tilbake til. Det er mye, men det er noe med at man må begynne et sted, og så må man ta små skritt, og så blir man sterkere og sterkere, som med alle andre ting.

Når vi tenker på næringslivet generelt, og de som jobber med HR-ledelse, eller konsulenter for den saks skyld, hvorfor er dette med fasiliteringskompetanse så viktig? Fordi vi går glipp av så innmari mye Det fasiliterer. Det handler jo om både læring, om engasjement, om å skape samsyn, felles forståelse. Det handler om å stimulere kreativ tenkning, ta vare på gode ideer, finne de beste løsningene på felles utfordringer. Alt dette er jo relevant for enhver organisasjon, tenker jeg. alle perspektiv med, om ikke alle, så i hvert fall fler. Og da må man jo også kunne lytte da, og være villig til å ta inn det folk bidrar med. Jeg husker i webinaret, der snakket vi om at det gjerne er flere faser i en fasilitering, altså du har en åpningsfase, du har en prosessfase, og du har en avslutningsfase.

Kan vi snakke litt om de tre fasene? Ja. Vi begynner med åpningsfasen. Hva er viktig der, og hvorfor? Hva er viktig i åpningsfasen? Jeg tenker at alt som bidrar til åpenhet og tillit og psykologisk trygghet, hører hjemme der. Det hører for så vidt hjemme hele veien, men det er der man på en måte setter tonen. Forventningsavklaringer, spilleregler. Innsjekk Icebreakers, som jeg vet at både du og jeg er veldig glad i. Litt dilla på det, ja. Og som det blir mye av på det kurset vi holder. Bli kjent på kryss og tvers. Synliggjøre grupper. Du kan jobbe med levende kart. Alt som skaper tillit og kontakt hører hjemme i åpningsfasen. Men også det å sette rammer. Hva er det vi skal gjøre sammen?

Jeg tror når du sier levende kart og bruker det som er så selvfølgelig, så må det nok forklares. Jeg har jo dels min dramabakgrunn, så jeg er veldig glad i å få folk litt opp av stolen ut på gulvet. Men dette brukes jo også av andre som jobber med fasilitering, og det er noe med å få bevegelse. Bare det å bruke kroppen litt for å flytte seg i rommet, kanskje ta stilling til ting. Levende kart, det kaller jeg da for eksempel en tidslinje som du på en måte legger ut på gulvet. Hvem har jobbet i denne organisasjonen lengst? Og hvem er ny? Og så gjør man noen dykk inn i de forskjellige tidene. Og så får du masse informasjon som du ikke ville fått hverken så fort eller kanskje så tydelig gjennom å bare snakke seg til det.

Og bare det der med å reise seg opp og få den vekslingen, det ser vi jo mye energi det gir i rommet. En ting er i en åpningsfase, men også underveis. For hvis vi sitter for lenge stille, så kobler vi rett og slett ut. Bare fordi vi sitter stille og ikke er aktive. Ja, vi trenger variasjon. Og så er vi ulike, så noen trenger det mer enn andre. Men gjennom å bruke varierte øvelser, så sikrer du på en måte at så mange som mulig. Blir engasjert på et eller annet nivå. Var det mer vi burde sagt om åpningsfasen, eller har vi vært litt igjennom det? Jeg tror vi har sagt det viktigste der. Så handler det ofte om bare det å få alle til å si noe høyt.

At alle har varmet opp på en måte. Ikke sant. For det kan bety litt i forhold til engasjementet etter hvert. Det er veldig sant. Takk for den påminnelsen. Det er det som ligger i innsjekking og icebreakers. kanskje si litt mer om det, for jeg tenker det er så enkelt, men så viktig for resten av resultatet av et møte for eksempel. Altså det å bare si noe om for eksempel her og nå, forventninger på møte. En sånn innsjekk, det kan jo ta fem minutter. Men gruppe på ti personer, vi kan bruke en halvtime, det kan alltid tilpasses møte. Noen ganger er det ett ord, noen ganger er det hva du trenger å legge fra deg for å være her og nå. Ikke sant?

Og du kan ta, er det en gruppe som er liten nok, så kan man gå og lage rundt og høre på alle, og det blir jo en del av å bygge en kultur. Men du kan også bare ta ett eller to minutter med sidemannen. Ja, ikke sant? Og så kan du ha hundre personer i et rom, eller fem hundre, som gjør en innsjekk på to minutter. Så er alle litt mer på plass, litt mer til stede, litt mer påkoblet. Nydelig. Bra påminnelse, ikke sant? Det kan også gjøres med bare to og to sammen. Så bra, skal vi gå over til prosessfasen. Ja. Hva er det for noe? Ja, prosessfasen kan jo være veldig mye, men det er jo her vi på en måte adresserer den utfordringen vi er her for å løse.

Det kan være læringsprosesser, det kan være strategi, visjonsarbeid. endringsprosesser, problemløsning, kan vi vel kanskje kalle det den. Og her tenker jeg at det gjelder å ha god nok tid, sette nok tid til at man får utforske, at man kan ha en åpen refleksjon, som får være litt fri også, før man liksom lander ting. Det er nok sånn kunst stykke. Ikke la det skli helt ut, men heller ikke stramme inn så folk ikke føler de har fått vært med, vært delaktig. Ikke sant? For det er noe med at tanker tar tid. Og vi inspirerer hverandre. Det er noen synergieffekter som vi kan oppnå når vi lar disse tankene våre befrukte hverandre på en måte. Men selvfølgelig skal det være struktur og ... Det ligger jo i fasiliteringen at man styrer opp og bruker metoder som inspirerer.

Men jeg tenker at her i motsetning til innsjekking som kan gå veldig fort, og icebreakers som kan gå fort eller langt eller så mye man trenger, så må man få tid til å dukke inn i tematikken. Jeg tenker det er typisk der jeg kan feile litt. For jeg har veldig høyt tempo på alt jeg gjør. Jeg kan bli veldig utålmodig. Og så kan jeg stå og høre på en gruppe. De sitter og summer på hvert sitt bord i et lederutviklingsprogram. Og så hører jeg at nå begynner det å bli stille. Og da er det så fristende å bare close den. Ja, ok, nå høres det ut som de pleier å diskutere. Åja, det klør litt hos meg. Da skal jeg gå videre. Og så noen ganger så klarer jeg bare å være.

Så er det et eller annet med den magien som skjer når det begynner å komme ting. Når de er litt ferdig snakket med det som ligger i overflaten. For det er akkurat som da kommer de dypere, da kommer de på neste nivå. Og så blir det en annen type refleksjon, en annen type innsikt. Så det er å tørre å stå litt i det noen ganger. Veldig godt beskrevet. Og det tror jeg kanskje veldig mange av oss synes er litt vanskelig. Vi er så redde for at folk skal kjede seg. og de skal i hvert fall ikke kjede seg fordi jeg har gjort det liksom men det der å gi nok tid men det er klart det er en balansegang fordi folk skal ikke kjede seg heller så vi skal videre men jeg tenker at vi har et veldig høyt tempo i samfunnet vårt det å skape disse rommene hvor folk faktisk får tid til å tenke tankene sine litt lenger og litt kanskje ferdig

Og så kjenner jeg at jeg blir opptatt av en ting til der, for det er noe med prosessfasen. Noen ganger så jobber jeg med grupper der de er så opptatt av å finne rett svar. Det er sånn, jeg skal svare på det Annelise spurte om. Og hvis du vil ha en refleksjon eller prosess, eller de skal jobbe med å undres, lære, så handler det ikke alltid om riktig svar. Det handler om hvor ligger energien? Hva er det dere er opptatt av? Og det å liksom gi rom for det som er. Og da tenker jeg at det er litt sånn ulike kulturer i ulike organisasjoner, at noen ganger så blir du veldig opptatt av at du skal svare på eksakt det du best burde om, da. Ja, og det har vi jo fått lære oss på skolen.

Ja, sånn var det, ja. Der kommer det fra. Og jeg som jobber jo også som lærer på voksenopplæring, som norsk lærer, og der merker jeg jo veldig at veldig mange andre land og kulturer har det enda sterkere. Altså det at man skal gi riktig svar, man skal på en måte gjøre rett. og er ikke så vant til å få lov til å tenke høyt og fritt, og reflektere sammen uten nødvendigvis å finne det rette svaret. Så det der er spennende, men det er et annet tema. Ja, det er et annet tema. Jeg må bare sitte og fundere litt på skolen. Dette med kritisk refleksjon og sånt, det er vel blitt et større tema i skolen i dag? Jo, det er det, og jeg tror nok at den norske skolen har vel for så vidt kommet ganske langt på det.

Men generelt, jeg tror vi mennesker, vi er opptatt av å bli akseptert. Vi er opptatt av å bli likt. Og vi vil at det jeg sier skal være noe som noen andre kan enten være enige i, eller i hvert fall synes er et godt poeng. Og det sitter ofte langt inne å kaste ut en tanke som kanskje bryter litt med det man tror de andre tenker. Og nettopp derfor er jo den innsjekken så viktig, det å skape den tryggheten i rommet, det å skape rom for den forskjelligheten. Så vi gjør jo en del av magien i starten. Ja, jeg tror den er veldig, veldig viktig. Skal vi bevege oss over i avslutningsfasen? Ja, det var bare en ting jeg lyste å si om prosessfasen, for jeg tenker at det er noe med at prosessfasen kan jo også bli litt sånn på en måte kaosfasen.

Man får lov å være i den litt, men det som er viktig å tenke på når man skal fasilitere, det er jo hvem er det som skal jobbe sammen i den fasen? For i innsjekk og icebreaker og bli kjent, der er vi ofte litt opptatt av å jobbe på kryss og tvers. Her må man jo da tenke gjennom, for hvem er det relevant å fordype sin på en måte felles tenkning? Er det teamene som skal gjøre det sammen? er det viktig at man også her går på kryss og tvers? Skal man blande på tvers av avdelinger og tvers av roller? Altså de tingene, og det vet jo bare den som på en måte eier enten det er en oppdragsgiver eller HR som holder i det.

Ja, og noen ganger så bør det planlegges i forkant, og andre ganger så kan du ta det der og da i rommet. Litt avhengig av hva som er målet. Ikke sant, og hvor godt du kjenner konteksten. Skal vi da titte på avslutningsfasen? Ja! Hva er viktig der? Der skal man jo på en måte lukke prosessen. Det handler litt om å følge opp læring, evaluere, bli enige om veien videre, next action step, hva er det som skal gjøres, og hvem gjør det? Avhengig av hvor stor eller liten prosess dette er, lande i en handlingsplan er jo på en måte målet. Det er veldig lett at man jobber med kjempespennende ting, har fantastiske samtaler, koser seg, ikke sant? Og så møtes man neste gang, og så må du på en måte starte litt på nytt.

For det var så fader, hvem var det som skulle følge opp dette her? En viktig del av prosesslederrollen også, eller fasiliteringsrollen, at du faktisk passer på at vi får close-out, at vi lander. Ja, det er det. Fordele oppgaver og ansvar, og kanskje tenke på dokumentasjon, og hvem skal ha informasjon videre fremover. Og så igjen, vi er jo veldig glad i innsjekk, men jeg tror du og jeg også er veldig glad i utsjekk. Og det er en grunn til det. For det er noe med å sette punktum for her og nå. Ofte så er man kanskje i en delprosess. Altså man har et møte som er et av mange møter, men det er noe med at ok, dette var dette møtet. Hva tar jeg med meg herfra? Ja, den er viktig.

Og litt sånn for å si det høyt også. Når du har sagt det høyt selv, så sitter det litt bedre. Og så er det veldig spennende å høre på den forskjelligheten og hva ulike mennesker tar med seg. Det er noe med det. Og det er så lett å tenke at alle har opplevd det samme som meg. Og sånn er det jo ikke. Når vi snakket om det, når vi planla denne podcasten, og jeg skal unnømme at det er jo veldig lenge siden vi første gang pratet om, skal vi lage en podcast på dette? Og så har vi, fasilitering på podcast? Nei, det er litt rart. Vi var jo litt der. Det å snakke om fasilitering uten å gjøre fasilitering, nå synes jeg det går veldig bra her, men det som var så utrolig gøy på kurset, det var at vi pakket inn all læring i ulike øvelser.

At vi lærte fasilitering gjennom å praktisere fasilitering. Og da blir jeg litt sånn, ok, kan vi få til en fasiliteringsøvelse på podcasten? Og nå aner jeg ikke hva du kommer til. Nei, ikke sant? Dette er en overraskelse. Jeg fikk jo dette spørsmålet på forhånd, og jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt sånn grundig, grundig og funnet den mest optimale øvelsen, liksom. Hva? Men ulike former for refleksjonsøvelser kan man jo gjøre, også i lufta, tenker jeg. Jeg er jo veldig opptatt av møtene mellom folk, og refleksjonen og samtalene. Men jeg har tenkt ut en liten refleksjonsøvelse. Ok, nå er jeg spent. Så jeg tenker at jeg inviterer lytterne til å tenke på en Skikkelig god læringsopplevelse, som de husker. Og prøv å være litt konkret. Velg en spesifikk situasjon.

Hva var det som gjorde akkurat denne læringsopplevelsen så bra? Se for deg situasjonen. Hvor var du? Når var det? Hvilke andre personer var der? Var det du eller noen andre som gjorde at dette ble en god læringsprosess for deg? Hvis du sitter med papir og penn, så kan du gjerne skrive ned noen stikkord. Og så kan du spørre deg selv. Er dette noe jeg selv gjør i min jobbhverdag? Er det kanskje noe jeg ønsker å gjøre mer av? Og hva hindrer meg eventuelt? Hva er det som gjør at jeg ikke har gjort mer av det? Og hva trenger jeg for å gjøre mer av det? Nå er vi på lufta, og da kjenner jeg på min sånn at det kan ikke være stille for lenge.

Men her kan du gjenta øvelsen for deg selv, og virkelig tenke på dette og notere. reflektere. Men dette er jo en sånn type litt sånn historiefortelling øvelse som man kan bruke og da dele med hverandre etterpå å plukke ut lærdommen av en situasjon. Nydelig. Skikkelig fin øvelse. Jeg satt og fulgte med deg her på reisen. Kjente at jeg gikk rett. tilbake i auditoriet på BE, faktisk, av alle ting. Ja, spennende. HR-masteren for mange år siden. Og jeg tror det som satt seg der, det var at plutselig så fikk jeg, hva sier, dette evidensbaserte, for HR er et felt der, det var så mye meninger, så mye synsing, da jobbet jeg som leder. Jeg husker vi hadde så mange diskusjoner på jobben, jeg syns, jeg mener.

Og det å sette seg inn i et auditorium, og bare liksom få presentert forskningen, og bare, åja! Det er noen som faktisk har funnet ut noe om dette her. Det er ikke bare jeg synes og jeg mener. Og jeg tok det med meg tilbake og virkelig brukte dette her til å kunne legge frem et eller annet med hvorfor vi bør gjøre sånn og sånn og sånn. Som ikke bare var mine egne meninger, mine egne erfaringer. Så jeg tror det var denne aha-opplevelsen som gjorde at det ble så fint. Ja, og akkurat det der har jeg observert at du er ganske god på. den vekslingen mellom egne erfaringer og refleksjon, men også fakta her og hvorfor så det ser ut som du har tatt med deg det da Ja, og samtidig så vet jeg jo at noen blir liksom ikke så interessert i det.

Jeg husker når jeg kom ut fra B, de første kursene jeg holdt etterpå, da var jeg sånn supermotivert med alt av motivasjonsforskning, og jeg kjørte jo slider som lignet litt på alt det jeg hadde lært selv. Det var ikke alle som syntes det var like kult. Så jeg måtte roe ned den nerdete greia i meg gjør jo at jeg liker litt mer teori enn det som var spiselig når jeg kom tilbake. Så nå tror jeg jeg har lært meg vekslingen, men det er noe med både og liksom å få. Og jeg kommer jo da fra kanskje den andre ytterligheten, som er vant til å jobbe på gulvet, jobbe med kropp, jobbe med uttrykk, scenen, teater, rollespill, sånne ting som kan gjøre andre skikkelig livredde.

For eksempel så er jeg veldig glad i å bruke ringen, sette folk i ring. For det er noe med at da har du ikke disse bordene mellom, du ser ikke ryggene til de andre, alle ser hverandre like godt. demokratisk og åpen form, som jeg synes er veldig undervurdert. Men jeg skjønner at folk også blir redde for det, ikke sant? Så jeg har måttet lære meg å da tilpasse når gjør jeg det? Og når lar jeg folk sitte ved bordene sine til de er trygge nok? Så det her med å liksom minidosere og gjøre øvelser som er sånn trygge nok og kanskje Det er litt utfordrende, men ikke for utfordrende. Og det er jo veldig spennende når vi jobber sammen, fordi vi har to ulike bakgrunner og litt ulike stiler.

Så denne balansen som vi får inn i kurset også, fordi vi er ganske forskjellige, samtidig som vi er veldig opptatt av det der å skape den læringsprosessen. Absolutt. Og apropos det, den 16. og 17. oktober så inviterer vi til nytt fasiliteringskurs på Konferansegården Smakfulle Rom. Så, Synne, kan ikke du si noe om hva deltakerne kommer til å lære når vi møtes på kurs? Først og fremst kommer de til å få masse gode fasiliteringsverktøy. Det er øvelser, og det er learning by doing. Så det er øvelser som dere får oppleve, og vi bruker øvelsene til refleksjon både over egne erfaringer og fasiliteringstematikken. Du får masse konkrete tips til hvordan du kan tilpasse disse øvelsene til egen jobb hver dag. Og så får du utforske din egen rolle eller roller som fasilitator.

Så vi kommer til å titte litt på egne styrker og utviklingsområder. Sånn at du får med deg det du trenger til din jobb hver dag. Det er vi litt opptatt av. Det blir litt teori her også. Men mest på nivå av sånn forstå hvorfor dette er viktig, men erfaringen fra forrige runde er at folk kommer jo fordi de vet at fasilitering er bra. Ja, vi trengte ikke forklare det. Det var ganske erfarne mennesker som var med oss i rommet. Ikke sant? Og da er det noe med å få litt tid til å utforske både seg selv i rollen, og kanskje utvide litt perspektiv på hvordan det kan brukes. Ja, så tror jeg mest alltid det er det å gjøre øvelser. For jeg vet, det finnes jo gode bøker på markedet der du kan lese om øvelser.

Og jeg får ofte spørsmål fra noen i HR-nettverket mitt. Ja, men har du kunnet øvelse til dette her? Men det er noe med å forklare en øvelse som noen ikke har vært med på. For meg er det utrolig mye enklere å bruke de øvelsene jeg har deltatt i selv på et eller annet kurs. Enten det var solstandsprogram, eller coaching, eller andre prosessledelse, eller andre kurs jeg har gått på. Det er de øvelsene jeg bruker. Jeg er veldig enig, og jeg tror det er klokt, for det er noe med at det er så mye i detaljer og nyanser og instruksjoner og ting som man kanskje ikke helt får med seg, men man husker at det var en gøy øvelse.

Og så blir det helt annerledes når man prøver den selv, hvis du ikke har fått både kjent den på kroppen og kanskje reflektert litt over den, og hvordan man skal bruke den. Og så litt av gullet. Dette var det jo du som gjorde, Sine. Men når de dro hjem, så fikk de med seg blekka med dokumentasjonen på øvelsene. For det er noe med å kunne være i det der og da, uten at du tenker at nå må jeg skynde meg å skrive opp alt sammen, så jeg husker det etterpå. Nei, nei, det fikk de med seg. Så en liten ekstra gavepakke på vei til den gjengen. Og notater er jo bra underveis uansett, og det gjorde vel folk også på kurset. Og vi satt jo faktisk av litt tid til skriving.

underveis, men det var bare sånne korte, og så fikk de med seg denne dokumentasjonen hjem. Ok, det ble jo nesten litt reklame da, men vi kan gjøre det sykt neste gang vi skal holde kurs da. Er det noe du vil legge til på tampen som gjelder fasilitering, eller? Det er så mye man kan si. Altså, fasilitering er gøy, det vil jeg si. Det er gøy både for den som leder det, den som gjør det, og de som deltar. Det handler om å skape energi. Og nå fikk jeg lyst til å legge til noe, mens du tenker, kan jeg det? Dette er litt sånn billig triks, men fasilitering sparer deg for ganske mye tid. Ja, det også.

For når jeg skal forberede et eller annet, jeg skal møte en gruppe, jeg skal lede en workshop, så kjenner jeg at jo mer dreven jeg har blitt på fasilitering, jo mindre tid trenger jeg å legge i forkant. For jeg kan møte det som er. Det er et veldig godt poeng, og det handler jo igjennom å ha tillit til at folk har ressurser og folk har kapasitet. Så gir du dem en oppgave, så fyller du den med det de trenger. I stedet for at du skal mate dem med ting som de kanskje ikke trenger. Ja, og så bare det å ha tryggheten på at de har vært i kassa med meg. At jeg kan manøvrere i det som skjer der og da i rommet. Det betyr jo ikke at jeg ikke har en plan med meg.

Det er ikke sånn at jeg går inn uten å ... Det er kanskje sånn at vi er veldig godt forberedt når vi går inn i et sånt fasiliteringskurs, men det å kunne justere underveis, improvisere. Og så tenker jeg litt på det, det er kanskje for min personlige del, men det jeg har erfart er at det er hele tiden noe nytt å lære. Og det å gå inn og være i dette fasiliterende rommet med eget læringsfokus også. Fordi ingen grupper er like. Ingen mennesker er like. Så vi bringer alle våre ulike erfaringer til bordet, på en måte. Og vi har med våre ulike referanserammer. Og når vi klarer å gå inn i den dialogen, og klarer å sette oss selv litt til side, så er det så mye å hente.

Så for meg er fasilitering og den holdningen man trenger å ha som en god fasilitator, er blitt litt en livsholdning. Det er på en måte en måte å møte mennesker og møte verden på, møte gruppe på, med åpent nysgjerrig blikk. Og da blir man jo veldig mye rikere selv også. Og det er kanskje litt av det jeg synes er magien i lederutvikling og det jeg jobber med i min hverdag også. For noen kan si det er ikke kjedelig å holde de samme kursene om igjen og om igjen. Nei, det er ikke kjedelig. For det blir forskjellig hver gang. For det er at du møter det som er i rommet og det er så mye av læringen som skapes i gruppen. Det er akkurat det.

Det jeg kanskje også vil si til slutt er noe med at det går an å gjøre bare bittelitt. Du må ikke være en ferdig flyvende fasilitator som kan alt, ikke sant? Men små, små ting kan gjøre veldig stor forskjell i kommunikasjon. Veldig godt poeng. Så det går an å gjøre bare bittelitt. Så det finnes masse fine ressurser der ute. Det er bare å begynne å leke seg, og søke, og sparre med Chat  GPT, og hvis du kjenner at du har lyst til å Følg disse øvelsene på kroppen, og virkelig ha vært med på det. Så håper vi vi ser deg på kurs i oktober. Takk for nå.

og følg oss på Apple eller Spotify for å få med deg neste episode. HR-podden byr på nye fagtips hver onsdag. Vi høres!